Andre kapittel: Kirabo


Trolløya : eit godnatteventyr (HTML-utgåve, ISBN 978-82-998751-4-1)

«Har du pusset tennene?»

«Ja, pappa.»

«God natt, da. Sov godt!»

«Pappa?»

«Ja?»

«Eg berre lurte … Kan du … lese eit eventyr eller noko for meg?»

«Hm? Jeg vet ikke … Du vil ikke heller lese noe selv?»

«Jodå … Det hadde berre vore koseleg om du kunne lese noko for meg.»

«Tja, det kan jeg vel. Har du en bok med deg, eller?»

«Nei, ikkje i dag, men …»

«Jeg kan hente lesebrettet. Det er garantert ett eller annet jeg har lastet ned som du er nødt til å like.»

«Kan du … eg burde kanskje ikkje spørja deg om det, men …»

«Hva? Du kan spørre meg om alt, vet du.»

«Kan du fortelja meg kva som skjer vidare i eventyret om Gunhild og Trolløya?»

«Hva er det?»

«Noko mamma fortalte meg i går kveld. Det var …»

* * *

«… og etter at Gunhild såg noko, var det så seint at eg måtte sove, og eg lurer så veldig på kva som skjedde vidare!»

«Mener du at moren din satt på sengekanten din og diktet opp alt dette i går kveld?»

«Ja …? Kan du ikkje fortelja vidare på historia? Eg må berre vite kva som skjer vidare!»

«Jeg vet ikke, Ylva … Dette er en historie som du og mamma deler. Jeg og moren din har ikke vært så gode venner på en stund, så jeg tror ikke hun vil like det om jeg begynner å dikte videre …»

«Ver så snill? Eg lover å seie at det var min idé!»

«Men jeg har en helt annen måte å fortelle på enn mamma har. Jeg kan fortelle deg et annet eventyr, så kan du og mamma ha dette for dere selv. Det er ikke sikkert at …»

«Kan du ikkje vera så snill, pappa?»

«Nja … Ok da, jeg skal prøve. Men jeg lover ikke at det blir like interessant som når mamma forteller.»

* * *

RJ så ut av vinduet. Noe var veldig galt. Der ute kunne han se en stor fjord, og midt i fjorden lå det en liten øy. Midt på øya sto det et lite fjell, og i et skogholt på øya rørte det seg noe som kunne ligne på fugler. Ellers så han lite liv på øya, men ikke så veldig langt unna kunne han skimte en liten båt, rodd av en ung jente med grønn genser og langt, skittenblondt hår. Bortsett fra det var det ingen mennesker i sikte, ingen bygninger, ingen annen belysning enn det gryende sollyset …

Dette stemte ikke i det hele tatt. Kirabo måtte ha gjort en feil. De holdt på å gå inn for landing på feil planet.

RJ trillet fra kontrollrommet og ut i lugaren til Kirabo omtrent så fort det var mulig for en maskin å trille. Kirabo lå i køya si og sov.

«Kirabo! Kirabo!» RJ spilte av hele repertoaret sitt av vekkelyder fra bjeller til blåseinstrumenter, helt til Kirabo begynte å røre på seg.

«Hva er det?» spurte Kirabo, fortsatt i halvsøvne. «Ikke si at vi er tilbake på Aberash allerede?» Kirabo gjespet. Det hadde vært en lang tur. Til daglig var han teknologistudent ved universitetet i hjembyen Babirye, men han hadde et gammelt romfartøy stående i garasjen som han hadde arvet fra bestefaren, og for å finansiere utdannelsen sin tok han med jevne mellomrom på seg budoppdrag rundt omkring i universet. Nå hadde forskningslaboratoriet Gwandoya sendt ham helt til Zai-Yod-Het for å finne en plante for dem. Turen hadde vært lang og slitsom, og han gledet seg til å komme hjem igjen.

«Det blir ikke noe problem,» svarte RJ. «Jeg lover herved høyt og tydelig å ikke si at vi er tilbake på Aberash allerede. Og så lenge du har programmert meg til å ikke lyve for deg, kunne jeg ikke ha sagt det om jeg så hadde hatt lyst til det. Men du verden som jeg skulle ønske at jeg kunne det.»

Kirabo satte seg opp i sengen og gnidde irritert søvnen ut av øynene. For fire år siden hadde han impulsivt bestemt seg for at det ville være kjedelig å fly rundt i universet med en helt standardisert personlig assistent, så han hadde valgt en PA som hadde småvitsing og sarkasme som en del av funksjonslisten. Etter det hadde han aldri kjøpt noe som helst på impuls igjen – ikke en gang toalettpapir.

«Men hva er problemet, da?» Kirabo reiste seg og begynte å gå mot kontrollrommet. «Hvorfor vekker du meg allerede nå?» Han fikk svaret da han plutselig hørte at det smalt idet skipet gikk inn for landing. Han holdt på å falle. Han måtte huske å reparere fjæringen på … vent. Hvorfor landet de nå? De kunne da ikke være …

«Vi har nå nådd reisens destinasjon,» lød den metalliske stemmen som kom over høyttaleranlegget på skipet. «Vi håper at du har hatt en behagelig reise.»

Kirabo hadde klart å reise seg og komme seg ut i kontrollrommet, det eneste rommet i skipet som hadde et vindu. Utenfor så han fjell, hav og bartrær. RJ hadde definitivt hatt rett: Dette var ikke Aberash. Kirabo gikk bort til kontrollpanelet, trykket inn kommandoknappen og bøyde seg ned over mikrofonen. «Hva er koordinatene for denne planeten?»

«Het, tet, rosh, mem, bet, tau, shin …» Robotstemmen i kontrollpanelet leste opp en rekke koordinater, men både Kirabo og RJ visste allerede hva problemet var.

«Het, tet, rosh,» sa RJ. «Og her var jeg skråsikker på at posisjonen til Aberash alltid hadde begynt med Tet, het, rosh».

«Ti stille,» svarte Kirabo og rødmet. «Jeg var sliten. Vet du kor mange tusen kvadratalen av den hersens sumpplaneten jeg måtte gjennomsøke for å finne den ene planten Gwandoya bad meg om å hente? Mange. Så jeg klarte å gjøre en feil da jeg leste inn koordinatene for å komme hjem igjen. Sånt skjer når man ikke har sovet på en stund og man ikke er en maskin som deg.»

RJ vurderte å presisere at Zai-Yod-Het teknisk sett ikke var en sumpplanet og at bare noen kiloalen fra der de hadde lett etter den sjeldne sumpplanten hadde det vært lange, gule sandstrender som omringet et stort, blått hav så langt øyet kunne se. Men han bestemte seg for å holde kjeft.

Kirabo trykket på kommandoknappen igjen. «Ny reise,» sa han til mikrofonen. «Tet, het, rosh, mem …»

«Kan ikke gjennomføres,» avbrøt kontrollpanelet. «Skipet er tomt for sade og har derfor ikke nok drivstoff til en reise til den sektoren.»

«Sånt skjer,» kom det fra RJ i en tørr tone. Kirabo overså ham og holdt kommandoknappen nedtrykket.

«Finnes det forekomster av sade på denne planeten?»

«Ja. Den største forekomsten er femten tusen kiloalen herfra, men det skal eksistere i små forekomster i dette området også.»

Kirabo la hånden på kontrollpanelet. Det kom en svak pipelyd fra armbåndet hans. «Kan du overføre informasjon om attributtene til sade til armbåndskomputeren min, slik at jeg kan finne fram til det?»

Det kom et par pipelyder fra kontrollpanelet. «Utført,» sa stemmen.

«Har denne planeten oksygen?»

«Ja,» sa stemmen.

«Og vegetasjon og liv,» la RJ til. «Jeg så noe som kunne minne om intelligent liv fra vinduet da vi gikk inn for landing.»

«Greit,» sa Kirabo og åpnet luken for å slippe inn frisk luft. «Vi må regne med at det kan ta en stund å finne sade, og i mellomtiden begynner jeg å få begrensede mengder mat, så jeg tar en liten jakttur. RJ, du blir med meg. Dersom vi møter lokalbefolkning der ute, er det en utmerket sjanse til å få testet universaltranslatørfunksjonen din. Skal vi klare å finne sade her så vi kan komme oss tilbake til Aberash, trenger vi all den hjelpen vi kan få.»

* * *

Gunhild prøvde å forstå hva det egentlig var hun så på, men hun hadde store problemer med å forstå noe som helst. Det var kanskje en time siden hun hadde kommet i land på øya, og hun var fremdeles ikke helt sikker på hva det var hun hadde sett på himmelen, men dersom det var noe trollene hadde klart å produsere, hadde hun kraftig undervurdert intelligensen deres. Hun hadde funnet en avsidesliggende strand et stykke fra den store brygga der hun så at trollene hadde fortøyd et par båter, og klart å trekke robåten sin i land der. I strandkanten var det et par store busker, og hun begynte straks å dra båten dit og finne greiner hun kunne bruke til å kamuflere den. Hun visste veldig lite om hva hun kunne forvente av de nærmeste dagene, men det var en ting hun var helt sikker på; Inntil videre ville hun ikke at trollene skulle vite at hun var på øya.

Det hadde pleid å være så enkelt med troll: De var store, de var overmenneskelig sterke, og om de gikk inn for det kunne de av og til være raske også, men de holdt seg alltid borte på dagtid, og de hadde alltid vært kjent for å være dumme som brød. Troll som kunne snakke og troll som kunne legge så detaljerte planer at de klarte å komme seg inn på slottet og stjele ametystkronen midt under kroningsseremonien var noe nytt. Hva annet var nytt? Hadde trollene på Trolløya andre overraskelser i ermet?

Etter å ha kamuflert båten, hadde Gunhild tatt med seg ryggsekken full av mat og taska si og gått inn i skogen som så ut til å dekke store deler av øya. Hun fant fram kullstiften og en papirlapp fra taska og begynte å skisse et enkelt kart over øya. Hun pleide å ha ganske god retningssans, men her hadde hun aldri vært før. Hun ville være helt sikker på at hun kunne klare å finne veien tilbake til båten eller til et egnet skjulested … særlig dersom hun fikk det travelt. Hun listet seg fram gjennom skogen så forsiktig hun kunne, og forsøkte å speide etter trollspor mens hun gjorde så godt hun kunne for å ikke sette spor selv. Dette var helt nytt for Gunhild: Hun var vant til å være jegeren som kunne lokke offeret ut i lyset og drepe det. Og selvsagt hadde hun sverdet med seg, så dersom hun skulle bli oppdaget av et troll ville hun ha mulighet til å forsvare seg. Men om hun drepte et troll her, ville alle de andre trollene på øya bli oppmerksomme på at hun var her. Kanskje sendte de ut langt større tropper for å slåss mot henne. Det ville hun ikke risikere. Hvor mange troll kunne det være på øya? To? Tjue? Hundre? Mange, mange flere? Selv i fullt dagslys ville hun neppe overleve en kamp med de oddsene. Nå var hun der for å observere, og bare det.

Etter tre kvarter begynte det provisoriske kartet til Gunhild å dekke det meste av sørsiden av øya i grove trekk. Helt i øst hadde det vært en stor brygge som hun gikk ut fra at hadde blitt bygd på den tiden det fortsatt var mennesker på denne øya. Det var denne siden av øya som lå nærmest byen, noe som sannsynligvis var grunnen til at det var her brygga hadde blitt bygd, og Gunhild kunne se nesten hele byen herfra, til og med slottet som lå der og ruvet majestetisk på en bakketopp. Ved brygga lå det et par enkle båter – de så egentlig mer ut som flåter enn som båter, men de var flytedyktige. Gunhild hadde pustet lettet ut over at brygga ikke så ut til å være bevoktet – dette var åpenbart det mest sannsynlige stedet å gå i land på øya, så når brygga ikke hadde vakthold var sjansen stor for at det ikke var så mange troll ute andre steder heller. Rebellen i henne hadde lekt med tanken på å senke noen av båtene, men så lenge hun var her for å ikke bli oppdaget, måtte hun la være.

Like sør for brygga på kartet hadde Gunhild tegnet inn en liten vik. Det var på stranda innerst i denne viken hun hadde gjemt båten sin. Det var en lignende vik helt på sørspissen av øya. Bortsett fra strendene og en og annen slette virket det som om det meste av sørsiden av Trolløya var dekket av barskog. I nord kunne Gunhild se den ruvende fjelltoppen midt på øya. Ved fjellet la hun også merke til en stor foss som dannet utgangspunktet for en elv som strakte seg helt fra fjellet og ned til viken som lå helt sør på øya. Det var fortsatt tidlig på høsten, men øverst på fjellet lå det allerede snø. Fjellet dekte mye av øya, og Gunhild gikk ut fra at det her som på fastlandet var ganske mange huler det var mulig for trollene å benytte seg av. Foreløpig valgte hun å holde seg i lavlandet.

Nå hadde Gunhild kommet helt til den vestre enden av øya, der det var en liten åpen slette. Hun hadde prøvd å telle skritt i hodet for å finne ut omtrent hvor bred øya kunne være – hun gikk ut fra at det kanskje var snakk om to–tre kilometer – da hun hadde lagt merke til den store metallgjenstanden som lå midt på sletta. Nå hadde hun studert den på avstand i skogen i flere minutter uten å skjønne hva det egentlig var hun så på. Var dette noe trollene hadde laget? I så fall, hvorfor?

Det kunne se ut som en liten hytte, men hvem ville bygge en hytte av metall? Og hvorfor var veggene helt runde? Og fargen … Dessuten hadde hun aldri hørt om troll som bodde i hytter. Kunne dette være … den merkelige gjenstanden som falt ned fra himmelen? Hun måtte finne ut hva dette var for noe. Hun satt fortsatt i skogkanten og studerte denne merkelige gjenstanden på avstand, men etter å ha holdt øye med den åpne sletta i mange minutter for å være sikker på at dette ikke var en utspekulert trollfelle følte hun seg ganske sikker på at det var trygt å gå nærmere. Hun måtte vite hva dette egentlig var.

* * *

Kirabo, som hadde fulgt stranden for å være sikker på at han kunne finne veien tilbake til romskipet, hadde kommet et godt stykke unna det nå. Han hadde egentlig ikke hastverk med å finne mat, han hadde med seg nok hermetikk hjemmefra til å holde i alle fall to dager til, men det var vanskelig å si hvor lenge han måtte være her før han kunne begynne på hjemreisen, så det var like greit å bli kjent med området først som sist. Det var befriende herlig å kunne legge igjen pusteutstyret i kontrollrommet til en forandring, men det var også det eneste lyspunktet som var å se i hele denne situasjonen. En gang hadde han syntes at det var veldig spennende å utforske nye planeter han aldri hadde vært på før, men etter de første ti–femten gangene gikk han lei av det. Nå var det å reise fra planet til planet noe han gjorde bare for å tjene et par raske kreditter.

En hvilken som helst person som aldri hadde vært ute på romreise før ville sannsynligvis mene at utsikten på denne lille planeten var helt fantastisk, og hadde Kirabo tatt seg tid til å tenke over det hadde han sannsynligvis også blitt trollbundet av hvor klart havet var, eller hvor vakre fjell det var som omringet ham, eller at jordsmonnet la til rette for store barskoger her og at de ikke hadde blitt hogd ned for å gjøre plass til industri eller boliger. Men Kirabo brydde seg ikke. Han kunne tenke seg femti tusen ting han heller hadde lyst til å gjøre enn å spasere rundt på denne fjerne planeten. Han var ikke turist: han hadde reist ut i rommet for å gjøre en jobb, og nå hadde han blitt forsinket i den jobben. Hjemme i Babirye satt kjæresten og ventet på det stevnemøtet han hadde lovet å ta henne med på når han bare kom tilbake igjen. Der satt bestevennen som hadde lovet ham å ta opptak av alle radiooverførte subirakamper mens han var borte. Der var universitetet hans, der han teknisk sett skulle ha vært på en kollokviegruppe akkurat nå. Og i denne hersens sektoren var det selvfølgelig umulig å få telefondekning hjem.

«Hva med disse?» sa Kirabo til RJ og pekte på en bærbusk. «Er disse giftige?» RJ senket seg ned til buskens nivå og analyserte bærene så godt han kunne.

«Det virker ikke slik,» svarte RJ etter en stund. «Men den gulgrønne fargen og den syrlige lukten kan tyde på at de ikke er helt modne. Kanskje om du kan vente i et par …»

«Jeg kan ikke vente!» utbrøt Kirabo plutselig irritert og sparket en stein ut i vannet. «Jeg har ikke tid … jeg må hjem … Jeg må … jeg vil …» Han pustet tungt. Det var tydelig at selv om det var oksygen på denne planeten, var det ikke helt den samme konsentrasjonen som han var vant til hjemmefra. Han forsøkte å roe seg ned. «Beklager, RJ. Det er ikke din skyld, men … dette skulle ikke ha skjedd. Jeg skulle ikke ha vært her. Jeg vet at jeg gjorde en tabbe, og det må jeg selvsagt ta konsekvensene av, men … Hvordan kan jeg gjøre det når jeg ikke klarer å finne mat en gang?»

Selv om han hadde minst seks gode vitser han kunne ha sagt i en sammenheng som denne, var RJ programmert til å vise sympati når Kirabo hadde det vanskelig. Derfor nikket han nå så sympatisk det er mulig å nikke for en maskin som ikke har hals, før han lot sensorene sine sveipe over nærområdet en gang til.

«Det er dyreliv her,» utbrøt han plutselig.

«Du kjenner meg,» svarte Kirabo. «Jeg er ikke rask nok til å drepe fugler.»

«Det skriver jeg gjerne under på,» svarte RJ, «men jeg snakket ikke om fuglene. Det er dyreliv i vannet. Små og store dyr som svømmer under vann.»

«Og de er spiselige?» Kirabo var skeptisk. Han hadde aldri før prøvd å spise noe som levde under vann. Ville ikke det smake veldig … vått?

«Ja,» kom det fra RJ. Kirabo gikk nærmere vannkanten og prøvde å se disse dyrene.

«Hvordan fanger jeg dem?»

«På en eller annen måte. Det finner vi ut. Det er uansett enklere enn å fange fugler. Og sunnere enn å spise umodne bær.»

«Du kan ikke få flere ideer om hvordan jeg kan fange dem dersom du analyserer dem nærmere?»

«Det kunne jeg ha gjort om du hadde hatt råd til å oppgradere meg til en vanntett modell. Men om du har lyst til å beholde meg i livet ditt, vil det lureste være at jeg holder meg på trygg avstand.»

Kirabo fniste. Han satt nå på kne i vannkanten og prøvde å få øye på liv i havet. Humøret hans var mye bedre nå. Han hadde ikke hatt noe imot å ha en venn eller to her, men RJ var ikke et veldig dårlig alternativ. Han var kanskje en maskin, men det var RJ som hadde vært med ham på alle disse turene, og det var RJ som alltid på en eller annen måte klarte å få ham til å le, som fikk han til å tenke på noe annet. Kirabo følte plutselig at alt kom til å ordne seg her. Været var fint, han hadde klart å finne mat, han hadde alt de trengte i romskipet, og med hjelp fra RJ kom han garantert til å finne sade her om han bare lette lenge nok.

«Jeg er glad for at jeg har deg, RJ,» sa han etter en stund.

«Hyggelig,» svarte RJ kort, «så lenge du ikke forventer at jeg skal gjengjelde de følelsene. Jeg har kanskje ganske avansert kunstig intelligens, men sjansen for at en maskin av den grunn skal klare å vise følelser er likevel mindre enn sjansen for at Abidemi skal vinne subiracupen.»

Nå var Kirabo i så godt humør og så fascinert av det yrende livet under vann at da det knakk en grein i skogkanten et lite stykke unna, var det bare så vidt han hørte det. Men hørselen hans var utmerket, så han snudde seg raskt mot lyden. Der, i skogkanten, så han en skikkelse som kunne minne om ei jente. Hun hadde en slags kurv full av sopp i hendene, og satt sammenbøyd og stirret på ham. Hadde det ikke vært for at han så godt etter, kunne han kanskje ha gått ut fra at hun var en stein. Hun så ut som om hun kunne være ganske sterk, men likevel virket hun litt redd for Kirabo. Kanskje ikke så rart, når han tenkte seg om. Det var åpenbart at denne planeten ikke var utviklet nok til å ha et romfartsprogram, og gudene visste om det noen gang hadde vært folkeslag fra andre planeter der før.

«RJ, kan du fortelle henne at jeg ikke er farlig, og at jeg er interessert i å snakke med henne?»

RJ sukket. «Vi har vært gjennom dette tidligere. Det er ikke slik translatørfunksjonen min fungerer. For at jeg skal kunne oversette noe som helst til et språk, er jeg først nødt til å høre noen setninger av det språket. Så lenge hun ikke har sagt et ord, kan jeg ikke gjøre noe som helst for å kommunisere med henne heller. Og om man skal dømme etter hvor skeptisk hun ser ut til å være til oss, tror jeg vi har mye å gjøre før vi kan håpe at hun snakker med oss.»

Jenta skvatt til da hun så RJ snakke – det hadde hun tydeligvis ikke forventet. Kirabo forsøkte å studere henne så godt han kunne uten å være uhøflig. Han var ved første øyekast ikke sikker på om hun var påkledd eller ikke, for hun var dekket av noe grått og hardt som kunne ligne veldig på en slags primitiv rustning, men når han så nærmere etter kunne det virke som om det var den grå huden hennes han så på. Usikker på hvordan denne kulturen stilte seg til nakenhet kastet Kirabo blikket til side for å gi henne sjansen til å dekke seg til.

«Jeg vet at du ikke skjønner hva jeg sier,» sa Kirabo, «men jeg vil ikke skade deg. Jeg vil gjerne snakke med deg, men for at du skal skjønne hva jeg sier, er du nødt til å stole nok på meg til at du tør å si noe. Kan du være så snill å gjøre det?»

Kirabo hørte at det raslet i løv. Han snudde seg raskt tilbake til der jenta nettopp hadde stått, men hun var ikke der lenger. Hun hadde latt kurven ligge og lagt på sprang. Instinktivt sprang Kirabo etter, selv om han visste at han ikke var i god nok form til å jage henne. Hun snudde seg og så at Kirabo fulgte etter henne, og begynte å løpe opp mot fjellet. Nå var det nesten så hun klatret mer enn hun løp, for det ble brattere og brattere, men det så ikke ut til å stoppe henne.

«Kom tilbake, vær så snill!» ropte Kirabo etter henne. «Jeg vil bare …» Han løp så fort han kunne, men måtte stoppe. Han pustet tungt. Han klarte ikke å løpe og rope samtidig. Dette var for vanskelig. Bare tanken på fjellklatring fikk det til å svimle for ham. Han hadde ikke en sjanse til å ta henne igjen. Utmattet gikk han tilbake til stranda, der RJ fortsatt stod og ventet på ham.

«Vi har i alle fall klart å finne liv her,» sa Kirabo. «Tror du det er flere av dem her?»

«Hvordan skal jeg vite det?» spurte RJ. «Sensorene mine plukker ikke opp flere, men sensorene mine har tjuefem alen rekkevidde. Hadde jeg oppdaget flere, hadde du sannsynligvis klart å se dem selv.»

«Var det der samme vesen som du så fra vinduet?»

«Det aner jeg ikke. Jeg så det bare i et par sekunder, og på veldig lang avstand. Jeg aner ikke om det var samme art en gang.»

Kirabo satte seg ned på en stein. «Pokker,» sa han. «Jeg håper at jeg ikke har skremt fra meg det eneste vesenet på denne øya som kan hjelpe oss med å komme oss hjem igjen.»

«Jeg tror ikke det er et problem,» svarte RJ. «Hun så ikke ut som den typen som er redd veldig lenge av gangen. Kanskje kommer hun tilbake for å studere deg nærmere når nysgjerrigheten tar henne. Kanskje kommer hun til og med til å snakke da. Inntil da kan vi lete etter sade på egen hånd.»

RJ trillet sakte bort mot skogkanten. «Og inntil videre har hun i alle fall klart å hjelpe oss med en ting.»

«Hva da?» Kirabo var nysgjerrig.

RJ gestikulerte mot soppkurven den fremmede hadde slengt fra seg. «Disse vekstene er spiselige. Og, om sensorene mine snakker sant, er de ganske gode også.»

* * *

Kirabo var veldig sliten da han endelig var på vei tilbake til romskipet. Det ble ikke bedre av at RJ, som trillet like bak ham, hadde en tendens til å godte seg over at Kirabo hadde så dårlig kondis.

«Jeg har aldri helt skjønt hva mennesker skal med lunger uansett,» sa RJ. «Skulle du noen gang få lyst til å installere lunger på meg, vil jeg på det sterkeste be deg om å la være.»

Kirabo mumlet irritert. «Jeg har ingen planer om å lære deg biologi, RJ,» sa han. «Med den utdaterte prosessoren du har ville det uansett ta en evighet å klare å lære deg noe sånt.»

«Hei!» RJ virket fornærmet. «Den er for lav. Vil du fornærme meg må du gjerne gjøre det, men jeg kan da ikke noe for hva slags prosessor jeg har. Det er ikke jeg som har vært dum nok til å kjøpe meg da jeg var i tipp topp stand og deretter aldri oppgradere eller bytte de viktigste delene mine slik at jeg har det jeg trenger for å fungere godt nok med de nye systemoppdateringene som stadig kommer.»

«Beklager.»

«Dessuten er du ikke akkurat feilfri du heller.»

Kirabo stoppet og snudde seg mot RJ. «Jeg vet det, jeg vet det, jeg leste inn feil koordinater i systemet.»

«Det var ikke det jeg hadde tenkt å si.»

«Hva da?»

«Du er alt for godtroende.»

Kirabo så spørrende på RJ. Han ble overrasket, for han hadde vært sikker på at RJ skulle trekke fram kondisen hans. «Godtroende? Hvordan da?»

«Det der … vesenet vi møtte der borte.»

«Hva med henne?»

«Så du hvor sterk hun var?»

«Jeg prøvde å ikke stirre, men hun hadde kanskje en del muskler, ja.»

«Og hva gjorde du? Det første du gjorde var å love å ikke skade henne, og du forsøkte å snakke diplomatisk med henne.»

«Ja? Vi er alene på en fremmed planet, RJ. Vi trenger allierte.»

«Og da hun begynte å løpe, fulgte du etter henne, noe det ikke var utenkelig at hun hadde planlagt for å slite deg ut.»

«For at hun skulle komme seg unna, mener du? Det klarte hun jo.»

«Men stoppet du aldri opp for å vurdere at det var en reell risiko for at hun skulle bykse tilbake og rive ut hovedpulsåren din med tennene?»

«Hvorfor skulle hun ha gjort det?»

«Fordi det av og til har hendt at fremmede vesener man møter på andre planeter har gjort nettopp det.»

«Pøh. Det har skjedd bare en gang. Og det gikk jo helt fint den gangen.»

«Ja, men den gangen ble du angrepet av en liten oransje pelsdott med nese og bein som ikke kan ha vært mer enn en kvartalen lang. En nyfødt unge hadde klart å forsvare seg mot den.»

«Hva er poenget ditt?»

«At dersom vesenet vi møtte i dag hadde angrepet deg, hadde du ikke hatt en sjanse til å overleve det.»

Kirabo svelget. Han var helt sikker på at RJ tok feil, det var jo helt umulig at han kunne ha rett i noe sånt, men nå var Kirabo for sliten til å tenke ut et godt svar. «Ti stille,» sa han til slutt.

Selvsagt kunne ikke jenta de møtte ha overfalt ham. Ja, det var kanskje noe i henne som kunne minne litt om et villdyr, men han kunne da umulig være så godtroende som RJ ville ha det til? Når han hadde følt i hele kroppen at det var trygt å stole på denne jenta, måtte det jo være noe i det? Han nektet å tro noe annet. RJ var uansett bare en maskin, så hva visste han, egentlig?

«Kirabo?» kom det fra RJ.

«Jeg ba deg ti stille,» svarte Kirabo.

«Det gjorde du, og jeg gikk ut fra at du da siktet til samtalen vår om vesenet vi traff i skogen. Dette er et helt nytt samtaleemne.»

«Kan du ikke bare komme til saken og si hva det er du vil si?»

«Det står et romvesen og studerer romskipet vårt.»

Kirabo kvakk til, og stoppet. Der, på sletta foran romskipet, stod det nok en jentelignende skikkelse, men denne minnet på ingen måte om den forrige de hadde møtt. Huden hennes var en blanding av lys rosa og lys brun i stedet for den steingrå huden han hadde sett tidligere, og hun var også litt lavere enn jenta med soppkurven. Dessuten var dette vesenet påkledd, med en grønn genser og en svart bukse, og en eller annen beholder festet til skuldrene sine. Hun holdt et eller annet i hendene som hun gjorde noe med, men Kirabo klarte ikke å skjønne hva det var for noe. Men hun så vennlig ut. Kirabo gikk litt nærmere.

«Har du allerede fortrengt det vi nettopp snakket om?» sa RJ lavt.

«Du kan ikke mene at hun er en trussel?» hvisket Kirabo tilbake.

«Selvsagt tror jeg at det kan være en trussel.»

«Hun ser vennlig ut.»

«Du synes at alle ser vennlige ut. Du syntes at de kjøttetende kjempesneglene på He-Delt-Kaf så vennlige ut.»

Kirabo bestemte seg for å avslutte diskusjonen og gå rett på sak. «Hallo?» ropte han til skikkelsen foran romskipet. Hun snudde seg mot ham, og studerte ham i noen sekunder. Hun løp i alle fall ikke unna. Det var en forbedring.

«Beklager om jeg skremte deg,» sa Kirabo, «men jeg vil ikke skade deg. Jeg kommer fra en annen planet, og jeg trenger hjelp til å komme meg hjem igjen. Derfor kunne jeg gjerne tenke meg å snakke med deg. Men for at du skal skjønne hva jeg sier, er du nødt til å si noen setninger slik at PA-en min kan lære språket ditt og oversette det jeg sier til ditt språk.» Han pekte på RJ.

«Hei,» sa RJ. «Jeg vet at du ikke skjønner et ord av hva jeg sier, men jeg vil bare nevne at jeg fortsatt synes at dette er en utrolig dårlig idé.»

Jenta så ut som om hun tenkte seg litt om. Så begynte hun å røre på seg. Hun kom nærmere. I full fart. Og Kirabo ble sakte likblek av skrekk.

* * *

Samme hvor fantastisk den hadde vært på avstand, var den store gjenstanden på sletta langt mer imponerende nå som Gunhild kunne se den på nært hold. Den var større enn huset hun bodde i, og på mange måter minnet den om et hus, for det var et stort vindu der som hun klarte å se inn gjennom, og ved siden av vinduet var det en slags dør. Men samtidig var gjenstanden så merkelig at hun ikke helt kunne skjønne hvordan noen kunne bo her. Hun hadde forsøkt å åpne døren for å ta en nærmere titt innvendig, men den lot seg ikke rikke. På noen måter minnet denne gjenstanden mer om et slags framkomstmiddel, de avrundede formene minnet i alle fall Gunhild veldig på hvordan en båt var konstruert. Men dette var åpenbart ingen båt. Den hadde heller ingen hjul, så det kunne ikke være en kjerre heller. Men …

Hva var det egentlig hun hadde sett på himmelen tidligere den dagen? Var det denne … tingen? Kunne det være mulig? Gunhild svelget tungt da hun plutselig kom til å tenke på en historie hun hadde hørt da hun var liten, om en ung mann som hadde vunnet en prinsesse og et halvt kongerike fordi han klarte å framstille et skip som kunne gå både til vanns, til lands og i lufta. Men det måtte da være en skrøne? Dette kunne da umulig være det skipet? Dessuten var denne gjenstanden av metall. Hun ante ikke nøyaktig hva slags metall det var, men metall er metall. En ting som er laget av metall kan vel ikke klare å fly? Gunhild trakk fram en ny papirlapp og begynte å tegne en røff skisse av denne gjenstanden. Før hun hadde kommet halvveis, ble hun imidlertid avbrutt av en merkelig, gryntende lyd som kom fra stranden like nord for sletta.

Gunhild snudde seg, usikker. Det hadde ikke hørtes ut som et troll, det hadde nok mest hørtes ut som et villsvin, men hun hadde aldri sett villsvin på disse traktene. Trolløya kunne da umulig ha et dyreliv som var radikalt annerledes fra det de hadde på fastlandet? Men det stod ikke et villsvin på stranden. Det stod ikke et troll der heller. Der stod det et merkelig vesen som nesten kunne se ut som et menneske, men det var veldig tydelig at det ikke var noe som helst menneskelig med ham. Huden hans var lyseblå, og øynene hans skinte lilla i sollyset. Han hadde langt, brunt hår, lengre enn hennes eget, og han hadde på seg en svart bukse og en brun skinnvest uten noe under. Han hadde ikke sko på seg. Gunhild stod i et par sekunder og så på han. Eller det. Gikk det an å si «han» om noe sånt? Hva var det hun så på? Hun hadde forventet et par merkelige opplevelser på Trolløya, men dette …

Nå gryntet vesenet på nytt. Det virket som om han forsøkte å si noe til henne. Stemmen hans var mørk, og hun klarte ikke å oppfatte et eneste ord i det han sa. Plutselig pekte han på en merkelig liten metallgjenstand som stod ved siden av seg, og som på kommando begynte metallgjenstanden også å grynte. Gunhild hadde aldri trodd på at magi eksisterte, men nå begynte hun å bli usikker. Hva slags svartekunster var egentlig dette? En død gjenstand kunne da umulig lage slike lyder på kommando?

Hun hadde ikke lyst til å tro på at dette kunne være magi, men når hun la to og to sammen, kunne hun ikke skjønne annet enn at hun var i stor fare. Her stod det et mystisk vesen og snakket til henne med mørk stemme på et slags språk hun ikke forstod. Han hadde tydeligvis krefter til å få en metallgjenstand til å snakke. Hvilke andre krefter hadde han? Hva kunne han gjøre mot henne? Gunhild kjente at hun skalv. Dette vesenet så ikke ut om et troll, men en ting var sikkert: Jo mer tid hun ga ham til å stå og forberede heksekunstene sine, jo farligere var han. Det var bare en ting å gjøre. Hun strakte venstrehånden sin etter sverdet, trakk det og sprang mot vesenet i full fart med sverdet hevet. Igjen merket hun at adrenalinet pumpet i årene hennes. Hun følte seg levende. Hun følte seg så fri som hun bare følte seg når hun trakk sverdet. Kanskje kunne denne merkelige mannen magi. Kanskje kunne akkurat det gjøre ting veldig vanskelig for henne. Men hun hadde ingen planer om å gi seg uten kamp. Hun følte seg ovenpå. Dette var det hun var flink til. Og idet hun kom nærmere han, ble han bare blekere og blekere. Hun hadde klart å overraske ham. Gunhild smilte. Dette kunne hun klare.

* * *

«Kva skjedde?»

«Vel, det … er opp til moren din.»

«Kvifor det? Fortel meir!»

«Ylva, dette har vi snakket om. Selv om du er hos meg, får du ikke være oppe hele natta. Du har skole i morgen, og klokka er alt over t… elleve?»

«Men eg vil høyra meir! Ver så snill?»

«Se på deg selv, Ylva. Du er ikke våken nok til å sitte oppreist en gang. Du har mer glede av å høre en sånn historie når du er våken. Du får høre mer av mamma i morgen kveld.»

«Ja vel, då.»

«Sov godt, vennen. Drøm søtt, og husk at både jeg og mamma er veldig glade i deg.»

«God natt, pappa.»

Trolløya : eit godnatteventyr (HTML-utgåve, ISBN 978-82-998751-4-1)