Fjerde kapittel: Flukt


Trolløya : eit godnatteventyr (HTML-utgåve, ISBN 978-82-998751-4-1)

Emne: Re: SV: Re: Trolløya

Fra: «Jørgen Sunde» <harryklein1978@dimensionalsymphony.com>

Til: «Eva Anette Sivertsen» <EvaAnette.Sivertsen@smil-forsikring.no>

Prioritet: Normal

Innstillinger: Vis meldingshode | Vis printervennlig versjon | Last ned dette som en fil | View Message Details

> Nei, han var ikkje i romskipet då det blei tatt. Han kommuniserte med

> RJ frå den der armbandsdatamaskina du gav han.

Åh, da skjønner jeg. Tenkte bare ikke over muligheten for det. Takk for oppklaringen. Så da sluttet altså fortellingen med at Kirabo satt i skogen og så at trollene tok romskipet hans? Supert. Det kan jeg jobbe videre med.

> PS – beklagar at du måtte ta Ylva i kveld på så kort varsel, men sjefen

> meiner at det er veldig viktig at eg er med på dette kundemøtet. Håper

> det går greitt.

Ikke stress med det – jeg hadde ingen andre planer, jeg. Og du vet at jeg liker å være sammen med Ylva. :-) Setter en pizzadeig før jeg stikker ned til skolen og henter henne. Hun har gym i morgen, ikke sant?

J.

* * *

Fra Kirabo sendte nødanropet til Gunhild og RJ hadde klart å komme seg ned på sletta igjen, gikk det noe sånt som en og en halv time. Nesten hele den tiden var Gunhild rasende på seg selv for at det tok så lang tid – hun innså at dette var et område hun måtte bli bedre på dersom hun skulle klare å få den forfremmelsen – men samtidig visste hun innerst inne at det ikke ville være mulig å komme seg ned fra fjellet raskere. For det første måtte de klare å komme seg ut av busken de gjemte seg i, og den stod bare noen meter fra et stort troll som stod og holdt vakt – et troll som når som helst kunne tilkalle forsterkinger. Det hadde ikke hjulpet Kirabo i det hele tatt om hun ble oppdaget. Det ville mest sannsynlig bare føre til at hun selv ble drept, og om hun hadde klart å flykte var hun uansett på trollenes hjemmebane, og det var fortsatt sju–åtte timer til sola vippet over horisonten og slo sprekker i den usårbare trollhuden, så å i det hele tatt bli oppdaget … Nei. Helst ikke.

Etter omtrent tjue minutter hadde trollet blitt distrahert av en fugl som landet i nærheten, og Gunhild og RJ hadde benyttet anledningen til å komme seg ut av trollets synsfelt. Men så kom problem nummer to: Å finne en vei ned fra fjellet. Veien de hadde kommet opp var den samme som trollene hadde brukt, og hun kunne ikke ta sjansen på å møte noen. Hun måtte finne en annen vei ned. Det var heldigvis mulig å klatre ned på vestsiden av fjellet, men det var mye brattere der enn på nordsiden hvor de hadde kommet opp, så det tok langt mer tid enn hun egentlig hadde hatt planer om. Og det var langt ned. Det var det tredje problemet. Hele ettermiddagen og kvelden hadde Gunhild gått fra hule til hule, uten noe annet i hodet enn å finne trollhulen. Hun hadde ikke viet en tanke til hvor høyt de egentlig hadde kommet. Hvorfor skulle hun ha gjort det? Hun hadde jo ikke hatt noen planer om å klatre ned på en stund uansett. Hun hadde forventet at Kirabo skulle klare seg fint i romskipet. Hadde det vært galt av henne? Var det noen som helst grunn til at Kirabos beste skulle være hennes ansvar? Hun var her for å overvåke trollene, og bare derfor. Men likevel sa en liten stemme i hodet hennes at hun måtte ned. Kirabo trengte hjelp. Og ingen var bedre på å forsvare seg mot troll enn henne. Det var derfor hun hadde blitt sendt hit, var det ikke?

Ruta Gunhild hadde klart å finne ned fra fjellet endte i den tette barskogen ved sletta hvor romskipet for inntil litt over en time siden hadde stått parkert. Gunhild listet seg ut mot skogkanten så stille hun bare kunne, og hun trodde nesten ikke sine egne øyne når hun så at romskipet ikke var der lenger. Enten hadde Kirabo dratt sin vei i det, ellers … hadde trollene tatt det. Hadde de tatt Kirabo også, eller hadde han kommet seg unna? Hun så seg raskt omkring. Det var trollspor på sletta, spor som tydet på at trollene hadde båret på noe tungt. Trollene hadde romskipet.

Så vidt hun kunne se var det ingen troll i området lenger. Hun prøvde å regne ut i hodet hvor lang tid de ville bruke på å komme seg tilbake til hulen sin når de måtte bære på romskipet, for hun var helt sikker på at straks de hadde fått sikret fartøyet, ville de prøve å finne ut hva det egentlig var, og når de skjønte at det var alt for avansert til at de kunne forstå seg på det, ville den naturlige reaksjonen – om de tenkte som henne – være å dra tilbake til stedet hvor de fant det og lete etter flere spor der. Særlig dersom Kirabo hadde klart å komme seg unna, og ifølge RJ hadde han vært utenfor romskipet da han sendte nødanropet. Trollene kom altså til å komme tilbake hit, og før det skjedde måtte Gunhild klare å finne Kirabo og få ham i sikkerhet. Men hvor var Kirabo? Om han fortsatt var i live, måtte han ha gjemt seg et sted, om han da ikke allerede var på flukt vekk herfra, og hun ante ikke hvor hun skulle begynne å lete.

«RJ?»

«Ja?»

«Svarte du på nødanropene til Kirabo? Vet han at vi har kommet ned hit?»

«Nei. Jeg er temmelig trygg på at så lenge jeg ikke husket å sette anropssystemet oss imellom i lydløs modus, har ikke den primitive intelligensen hans husket det heller. Så lenge jeg trodde at det kunne være troll i nærheten, ville et hvilket som helst anrop fra meg gjøre det lettere for trollene å oppdage ham.»

«Godt tenkt,» Gunhild måtte innrømme at hun ikke helt forstod hvordan disse anropene egentlig fungerte, men alt som ikke tiltrakk seg for mye oppmerksomhet var positivt akkurat nå. «Men nå trenger vi å finne Kirabo. Har du en måte å oppspore ham på?»

«Selvsagt. Men det vil ikke være nødvendig i denne situasjonen.»

«Hvorfor ikke?»

«Jeg er ikke lommekjent med plantelivet på denne planeten ennå, men det ville være et veldig pussig sammentreff om den trestammen der borte kunne å hakke tenner på nøyaktig samme måte som Kirabo.»

Nå hørte Gunhild det også, så hun listet seg bort til trestammen og løftet på et par greiner som åpenbart hadde som mål å dekke til noe. Joda, ganske riktig – der satt Kirabo i fosterstilling og skalv som et glass med bjørnebærsyltetøy på en seilbåt, helt tydelig i sjokk etter opplevelsen. Kirabo pustet tungt, og øynene hans så ut til å flakke fra side til side uten å egentlig se på noe som helst. Gunhild pustet lettet ut over at han hadde klart å finne et så godt gjemmested, for hadde trollene funnet ham i denne tilstanden hadde han ikke vært i stand til å rømme fra dem.

«Kirabo?» Gunhild forsøkte å få kontakt med ham, men han var fortsatt i sjokk. Hun prøvde å klappe ham på kinnet, men han var fortsatt for redd til å i det hele tatt registrere at hun var der. Gunhild sukket, fant fram en vannflaske fra taska si, og kastet en skvett vann i ansiktet til Kirabo. Det så ut til å hjelpe. Han skvatt til, sluttet å puste så tungt, og klarte å feste blikket på Gunhild.

«Takk,» sa Kirabo, og RJ oversatte for at Gunhild skulle forstå hva han sa. «Jeg trengte det der.»

«Drikk,» sa Gunhild og rakte vannflasken til Kirabo. «Du er nødt til å komme til hektene om du skal ha en sjanse til å overleve natten. Trollene kan komme tilbake hit når som helst, og det ville sinke oss alt for mye om jeg blir nødt til å bære deg. Vi må bort herfra.»

«Hvor da?» spurte Kirabo etter at han hadde tatt en slurk. «Finnes det et sted her hvor vi kan gjemme oss bort?»

Gunhild hadde funnet fram kartet hun hadde tegnet da hun utforsket øya tidligere på dagen, og satt nå og studerte det. «Jeg tror jeg har en idé,» sa hun stille.

* * *

Kirabo begynte å bli sliten, men han stoppet ikke. Nå fulgte han etter Gunhild, og så lenge han visste at trollene kunne komme etter dem når som helst klarte han så vidt å holde tritt med hennes gangtempo. De beveget seg gjennom skogen sørover på øya, og Gunhild tittet med jevne mellomrom opp mot fjellet. Kirabo gikk ut fra at det måtte være for å holde utkikk etter troll, men han torde ikke spørre.

«Beklager,» sa han etter en stund, andpustent.

«For hva?» Gunhild var åpenbart ikke like sliten som Kirabo, selv om hun hadde vært nødt til å bære RJ for å holde det tempoet hun ville holde gjennom skogen, men hun tok seg ikke tid til å snu seg og se ham i øynene når hun svarte ham. Det virket som om hun lette etter noe, og da var det ikke så lett å få oppmerksomheten hennes.

«For at du måtte komme og redde meg. Jeg bare …»

«Spar pusten din,» avbrøt Gunhild. «Du trenger alle kreftene dine for å holde følge med meg. Om du faller sammen av utmattelse fordi du insisterer på å snakke mens du går, kommer jeg til å la deg ligge.»

Nå saktnet hun farten, begynte å stoppe opp og satte fra seg RJ. Kirabo trodde først at det var fordi de kom til en elv, men Gunhild så ikke etter måter å komme seg over elva på. Hun så fortsatt opp mot fjellet. Kirabo hevet blikket. Han hadde tatt feil. Gunhild holdt ikke utkikk etter troll. Hun lette etter noe. Hun lette etter dette. En stor foss.

«Jeg gikk en runde på øya før jeg møtte deg i går,» sa hun og snudde seg mot Kirabo. «For å kartlegge øya og bli vant med terrenget, men jeg visste at det kunne dukke opp en situasjon hvor jeg trengte å gjemme meg fra trollene også. Derfor lette jeg også etter potensielle gjemmesteder.»

«Finnes det et gjemmested her et sted?»

«La meg vise deg et gammelt trolljegertriks. Visste du at troll som regel holder seg unna vann?»

«Ja vel?» Kirabo ble nysgjerrig. «Tar de skade av det? Etser vannet opp huden deres eller noe sånt?»

«Nei, ikke noe så fjollete. De bare liker det ikke. Men derfor sjekker jeg, hver gang jeg finner en foss …»

Kirabo fikk store øyne idet Gunhild plutselig gikk ut i elva, tok fart og løp rett inn i fossen. Etter noen sekunder kom hun ut igjen.

«… sjekker jeg om det kan være en hule bak den. Og i dag fant jeg en.»

«W… Wow.» Kirabo var imponert.

«Kommer du?»

«Men …» Kirabo var litt usikker. Det var noe som ikke stemte.

«Men hva?»

«Hva med RJ? Han tåler ikke vann.»

Gunhild sukket. «Seriøst? Dere kan lage skip som kan fly i luften og bevege seg fra stjerne til stjerne, og maskiner som snakker og analyserer omgivelsene, og så tåler ikke de maskinene kontakt med vann engang?»

«Jeg vil bare presisere at jeg kunne hatt et vanntett skall om noen hadde tatt seg råd til det,» skjøt RJ inn.

Gunhild kastet blikket fra RJ til Kirabo. «Hva med vesten din? Den ser vanntett ut.»

Kirabo virket usikker. «Ja, den er behandlet med … Vent litt, mener du at …»

«Ta den av deg, pakk RJ godt inn i den, så bærer jeg RJ gjennom fossen. Jeg er rask nok til at han ikke får en dråpe vann på seg.»

Kirabo skvatt til, og kjente at han ble litt varm i hodet. Han hadde ikke lyst til å begynne å kle av seg foran Gunhild, selv om det bare var vesten.

«Dette er ikke tiden å være flau på,» sa RJ, som – som vanlig – så ut til å skjønne nøyaktig hva Kirabo tenkte. «For det første er det bare snakk om å ta av seg på overkroppen, noe jeg har sett deg gjøre på offentlige utesteder hver gang du har drukket for mye semk. For det andre er Gunhild, om du ikke hadde lagt merke til det, et romvesen, og selv om hun har klare feminine trekk har dere sannsynligvis ikke like mange brystvorter engang, og sjansen er derfor svært liten for at hun skal lese noe som helst seksuelt inn i kroppen din. Og for det tredje …» RJ hørtes irritert ut, og tok en kort kunstpause, som for å si at her ville han ha trukket pusten dersom han hadde hatt lunger. «… for det tredje kommer jeg meg ikke inn i fossen uten den vesten, og om du bruker for lang tid på å gi meg den, kommer trollene til å finne oss, spise deg hel og bruke vesten til å tørke seg rundt munnen med. Så jeg foreslår at du bare kommer over denne fullstendig irrasjonelle frykten og slenger over vesten sånn at vi kan komme oss i sikkerhet.»

Kirabo ble enda varmere i hodet. Han tok raskt av seg vesten og kastet den til Gunhild. Han var veldig glad for at hun ikke hadde skjønt et ord av det RJ sa til ham. Gunhild pakket RJ godt inn i vesten, løftet ham opp under armen, og snudde seg mot Kirabo. «Kom,» sa hun stille. Så løp hun rett inn i fossen. Kirabo svelget tungt, men visste at han ikke hadde noe valg: Han lukket øynene og løp etter henne. Vannet var iskaldt, og at det traff den bare huden hans gjorde det ikke noe bedre, men RJ hadde rett: Dette var mye bedre enn å bli spist.

Kirabo åpnet sakte øynene igjen, og så at han, akkurat som Gunhild hadde sagt, nå stod i en liten hule bak fossen. Bak ham var det en vegg av vann, mens huleveggene rundt ham så ut til å være solid stein. Gulvet i hulen så ut til å bestå av jord, og det vokste litt gress der. Foran seg i mørket kunne han skimte silhuettene til Gunhild og RJ. RJ så heldigvis ut til å være i fin form.

«Nå må vi bare vente,» sa Gunhild.

«På hva?»

«På soloppgang. Jeg tror ikke at trollene kan finne oss her, men jeg har ikke vært borti så smarte troll før, så jeg holder vakt for sikkerhets skyld. Men du ser sliten ut, du burde få deg litt søvn.»

«Jeg kan godt ta første vakt,» sa Kirabo. Gunhild hadde vært våken minst like lenge som ham, så han følte at han var nødt til å i det minste gi henne et tilbud om å sove litt. Hun kastet et blikk på Kirabo og avgav en lyd som kunne minne om fnising.

«Har du siden vi snakket sammen før i dag skaffet deg noe som helst som kan minne om et våpen?» sa Gunhild.

«Vel … nei. Men …»

«Tenkte meg det. Har du noen gang vunnet en slåsskamp?»

«Han har aldri vært i en slåsskamp,» svarte RJ.

Gunhild smilte og plukket fram et teppe fra sekken. Hun nikket med hodet mot en grønn flekk av hulegulvet og kastet teppet til Kirabo. «Få deg noen timer søvn. Jordgulvet bør være mykt nok til at du kan klare å sove på det. Jeg blir sittende oppe.»

Kirabo vurderte å avbryte henne og si at han sannsynligvis kunne holde vakt like godt som henne, men han merket at han var for sliten til å krangle nå. Derfor nikket han bare tilbake til Gunhild, og la seg ned på gresset med teppet over seg. Og i samme øyeblikk som han lukket øynene, sovnet han.

* * *

Sola sto høyt på himmelen, og det var helt stappfullt av mennesker på Babirye stadion. Alle jublet. Det var dagen for den store cupfinalen i subira, og Jelani hadde akkurat klart å braute seg gjennom motstandernes forsvarsmur og plassere den gylne pyramiden i målsonen deres, noe som gav spillets første åtte poeng til hjemmelaget. Midt i folkemengden satt Kirabo sammen med kjæresten sin, Zuri, men han kunne ikke huske hvordan han hadde kommet seg dit, og selv om han kjente igjen Babirye-spillerne, visste han ikke hvem det var de spilte mot.

«Er ikke dette fantastisk?» sa Zuri, henrykt.

«Hva?» Kirabo hadde vært distrahert. Zuri smilte til ham.

«Jeg sa, er det ikke fantastisk? At du kom deg tilbake fra romreisen din helt uten komplikasjoner, og at du rakk hjem til cupfinalen sånn at vi kunne se den sammen? Det er mye koseligere enn å høre opptak fra radio, er det ikke?»

Zuri rakte Kirabo et beger med ristet korn. Han takket nei og strøk en hånd gjennom det skinnende, turkise håret hennes. Han savnet henne, han visste ikke hvordan han kunne savne noen som satt rett foran ham, men det føltes som om hun var lysår unna.

«Zuri …» begynte han, men han ble avbrutt av en lyd fra banen. Hva var det? Han snudde seg raskt, og fikk et sjokk når han så at Jelani lå livløs ved midtlinjen i en dam av sitt eget blod. Kirabo kastet blikket rundt omkring på banen, og nå la han merke til det: Motstanderne var troll. Halvparten av spillerne på banen var store, grå troll, og nå løp de rundt på banen og slaktet alle Babirye-spillerne. Kirabo var sjokkert, men ingen andre i publikum så ut til å bry seg nevneverdig ved dette.

«Hva skjer?» ropte Kirabo og snudde seg mot Zuri, men hun satt ikke der. I stedet for satt RJ der. Eller, det så ut som RJ, men han var menneskelig. Han hadde armer, bein og hode, og han så ikke ut som RJ i det hele tatt. Kirabo visste at det var RJ, men han ante ikke hvordan han visste det.

«Hva skjer?» utbrøt Kirabo. «Hvor er Zuri?»

«Der nede,» svarte RJ og nikket mot banen mens han spiste en neve ristet korn. Kirabo snudde seg, og synet som møtte ham fikk han til å skjelve av skrekk. Midt på banen satt Zuri og skalv, og fra alle de seks hjørnene av banen kom det nå troll gående rett mot henne. Trollene snek seg sakte framover, som om alt ble spilt av i sakte film, men det var ingen tvil om at de var på vei rett mot Zuri, og at hun ikke hadde en sjanse til å forsvare seg.

«Hva er det som skjer?» spurte Kirabo RJ fortvilt. «Hva skal jeg gjøre?»

«Er jeg virkelig nødt til å forklare det?» sukket RJ. Han spiste en neve til av innholdet fra begeret han hadde i hånden, og Kirabo la merke til at begeret ikke inneholdt ristet korn, slik han hadde trodd at det var, men at RJ satt og spiste sade.

«Som du kanskje har skjønt, eller i alle fall burde ha skjønt, er jeg ikke meg,» fortsatte RJ, «jeg er bare en brikke i underbevisstheten din, så beklager at jeg ikke svarer deg på den vittige og sarkastiske måten du er vant til og elsker. Men symbolikken her burde være ganske åpenbar.»

«Jeg forstår ikke symbolikken!» skrek Kirabo desperat, uten å helt vite hva RJ snakket om.

«Det burde jeg ha skjønt,» sa RJ oppgitt. «Kortfattet resymé: Mann deg opp og gjør noe for å ta stand mot trollene. Hvis du ikke gjør det, kommer Zuri til å dø alene. Kanskje ikke midt på en subirabane omringet av troll, mer sannsynlig av alderdom mange, mange tiår inn i fremtiden. Men du er nødt til å ta et slags initiativ her om du vil være hos henne.»

Kirabo reiste seg. Han visste hva han måtte gjøre. Han måtte løpe til Zuri. Han visste ikke hva han skulle gjøre når han kom fram dit, men han måtte være hos henne nå. Han kom seg ut til midtgangen og begynte å løpe nedover tribunen, mot banen.

En stemme begynte å knitre på høyttaleren. «Hvis alle nå kan snu seg mot seksjon Bet, kan dere se at en mann løper nedover tribunen, og at han har bar overkropp.» Alle i publikum snudde seg mot Kirabo og lo høyt av han. Han la merke til at vesten hans på en eller annen måte hadde forsvunnet, og han ble litt varm i hodet, men han kunne ikke bry seg om det nå. Han hadde ikke tid til det.

Idet Kirabo nådde banen, skjedde det noe på himmelen. Månen begynte å bevege seg raskere og raskere over himmelen, til den dekte solen fullstendig og skapte en total solformørkelse. Det ble helt mørkt på arenaen, og idet sola forsvant kunne Kirabo se at trollene brått glødet, og de begynte å vokse. Nå var de dobbelt så store som de hadde vært før solformørkelsen. Men Kirabo brydde seg ikke. Han måtte til Zuri. Hadde han hatt tid til å tenke seg om, hadde han kanskje vært forundret over at han ikke ble sliten av dette, men det hadde han ikke. Tenke kunne han gjøre senere.

Han nådde akkurat fram til henne før de begge var omringet av troll. Zuri hadde besvimt og lå nå ved føttene hans bevisstløs, og alt han hadde lyst til var å bære henne i sikkerhet, men de seks trollene på banen sto nå i en sirkel rundt ham, og han visste at han ikke hadde en sjanse til å komme seg forbi dem.

«Kirabo!» hørte han plutselig at noen skrek. Han prøvde å snu seg i retning ropet, men samme hvor han snudde seg så han bare store, stygge troll.

«Hvem der?» ropte Kirabo tilbake i retning stemmen. Trollene stod nå og så ned på ham, men de hadde ikke gjort noe for å skade ham ennå.

«Her oppe!» sa stemmen, og Kirabo hevet blikket. Der, på skuldrene til det minste trollet, hunntrollet som så ut til å være lederen deres, stod Gunhild. Det gav ikke mening at hun snakket hans språk uten at RJ var sammen med henne, men det var ingenting annet som gav mening akkurat nå heller. Gunhild trakk sverdet.

«Ta imot!» ropte hun og kastet sverdet mot Kirabo. Alle trollene fulgte sverdet med øynene der det roterte gjennom lufta.

Kirabo klarte å gripe tak i håndtaket på sverdet, og idet han gjorde det, kjente han et hav av lettelse flomme over seg. Han smilte. Ett av trollene hevet neven for å slå Kirabo, men Kirabo følte ingen frykt lenger. Han stilte seg foran Zuri og hevet sverdet. Og like før han våknet, kjente han en stemme inni seg si en setning høyt: «Dette kommer til å gå helt fint.»

* * *

Kirabo var gjennomvåt av svette da han våknet. Han så seg omkring. Hvor var han? Han var ikke på rommet sitt. Han var ikke i lugaren sin. Grå vegger … jordgulv … fossen. Han satte seg opp på gresset. Nå husket han det. En del av ham hadde håpet at hele det siste døgnet skulle være et mareritt og at han var trygt hjemme på Aberash. Men i lyset som trengte inn gjennom fossen foran ham, kunne det ikke være noen tvil om at han fortsatt befant seg på en planet langt hjemmefra, uten drivstoff, på en øy hvor de fleste av innbyggerne var monstre, og disse monstrene dessuten hadde tatt romskipet hans. Magen hans rumlet av sult, og han tørket svette av pannen. Han visste at han hadde hatt et mareritt, det måtte være derfor han hadde våknet så brått, men han husket ikke hva han hadde drømt. Han reiste seg opp og begynte å gå mot fossen. Han var uansett uthvilt, og det kunne virke som om det hadde blitt dag. Og ettersom verken Gunhild eller RJ var i hulen, gikk han ut fra at han kunne finne dem utenfor.

Fossevannet var fortsatt kaldt, men nå var han i det minste klar over det, og fordi sola hadde stått opp var det i det minste ikke like iskaldt som om natten. Utenfor hulen var det morgen, fuglene hadde begynt å synge, og han kjente lukten av et bål ikke langt unna. Ja, på berggrunnen et par meter fra hulen brant det et lite leirbål, og ved bålet satt RJ. Det måtte være Gunhild som hadde tent det, for over bålet kunne han se at det var satt opp et improvisert tørkestativ hvor vesten hans lå slengt over en grein sammen med et plagg med den samme grønnfargen som Gunhilds genser hadde hatt dagen før.

«Du er våken,» hørte han plutselig. Han snudde seg mot elva, hvor Gunhild nå kom opp av vannet og begynte å gå mot bålet uten noe annet enn undertøy på seg. Kirabo tittet bort av ren høflighet, men det var tydelig at Gunhild ikke ble like flau av dette som han ville ha blitt i samme situasjon.

«Ja,» svarte Kirabo og gikk mot bålet. «Hva er klokken?»

«Omtrent midt på dagen,» svarte Gunhild. «Du sov så tungt at jeg ikke klarte å vekke deg, og jeg vet jo egentlig ikke hvor lenge … sånne som deg … pleier å sove heller, så jeg lot deg bare ligge.»

«Jeg foreslo å bære deg bort til fossen og holde hodet ditt under vannet til du våknet, men Gunhild ville ikke, og jeg klarte ikke å flytte deg alene,» la RJ til.

Kirabo smilte. «Takk,» sa han. «Gårsdagen var … Jeg har aldri opplevd noe sånt før. Jeg har vært på åtte planeter bare i løpet av det siste semesteret, men dette er første gang jeg virkelig har vært i fare.»

RJ lagde en lyd som skulle forestille latter. «Du mener at dette er første gang du har møtt noen som faktisk har kunnet fortelle deg at du var i en farlig situasjon. Har du glemt de store kattedyrene på Wau-Ain-Rosh?»

Kirabo mumlet stille. «De var da ikke farlige.»

«Beklager,» sa RJ, «selvfølgelig har du helt rett i at det er ingen grunn til å gå ut fra at en flokk med dyr som hadde sylskarpe tenner og klør og som var dobbelt så store som deg var farlige. Og hadde jeg ikke klart å skremme dem bort med ultralydsirenen min da de begynte å omringe deg, hadde de selvfølgelig ikke kommet til å spise deg. De ville selvsagt bare leke

«Kan dere ta den diskusjonen en annen gang?» avbrøt Gunhild, irritert. «Det er som å høre på et gammelt ektepar.»

«Unnskyld,» sa Kirabo og dempet seg. «Tror du det er troll i nærheten?»

«Hadde jeg trodd det hadde jeg aldri tent et bål,» svarte Gunhild idet hun begynte å plukke klærne sine ned fra stativet over bålet og kle på seg. «Jeg så ingen troll ute i går. RJ fortalte meg at dere hadde sett ett, men at hun hadde vært opptatt med å plukke sopp. Og det var i skogholtet rett nedenfor hulen deres. Så jeg går ut fra at de bare forlater hulen på dagtid for å finne mat, og at de da aldri beveger seg for langt fra hulen.»

«Skjønner. Det er bra, er det ikke?»

Gunhild slengte vesten bort til Kirabo, og han skyndte seg å ta den på seg. «Det er bra for oss, akkurat nå,» svarte Gunhild, «fordi det gjør sjansen for at trollene finner oss langt mindre. Det er ikke like bra hvis vi tar med i betraktningen at troll som holder seg inne på dagtid – særlig når det er en hel stamme av dem – er langt vanskeligere å overvinne selv for en samlet ridderhær, og det gjør at sjansene synker dramatisk for at vi noen gang kommer til å få tilbake ametystkronen …»

«… og romskipet mitt?»

«Og romskipet ditt. Er du sulten? Jeg har grillet fisk.» Gunhild rakte ham noe som både så ut og luktet som om det var spiselig, og Kirabo kastet seg over det så fort at Gunhild måtte smile. «Ikke spis beinene, det pleier å være heller ubehagelig.»

«Du husker de dyra jeg så under vann?» sa RJ. «Gunhild klarte å fange tre–fire stykker av dem, bare med hendene. Det var helt utrolig å se på. Og så stakk hun dem på pinner og holdt dem over bålet en stund, slik at de ble varme og sprø. Det er visst sånn de tilbereder kjøtt på denne planeten.» RJ var tydelig fascinert. Kirabo måtte le litt. Når man bare tok seg tid til å tenke over det, var det fascinerende. Han var på en fremmed planet, omgitt av vekster og vesener han aldri hadde sett maken til før, og innbyggerne på denne planeten hadde helt andre skikker enn han var vant til. Kirabo var så vant til å forbinde romreiser med hardt arbeid at han aldri egentlig hadde tatt seg tid til å være turist, men RJ, som hadde vært oppe i mange timer og hatt tid til å ta inn litt av omgivelsene, hadde en helt annen innstilling. Idet han spiste opp den siste fiskebiten, tenkte Kirabo at det ikke egentlig hadde vært så ille å være litt mer som RJ.

«Begynner du å bli tørr?» spurte Gunhild. «Klærne er tørre, maten er stekt, og jeg vil helst ikke la bålet brenne alt for lenge.»

«Takk,» svarte Kirabo. «Det er nok greit å slokke det nå, ja. Hva er neste steg? Hva gjør vi nå?»

«Vi har to valg. I bukta der borte har jeg gjemt en båt. Vi kan avbryte rekognoseringsoppdraget mitt og ro inn til fastlandet. Der vil du være i sikkerhet, hvor trollene ikke kan skade deg. Jeg kan rapportere det jeg har sett til generalen, og han ordner en seng til deg … og kanskje en jobb i byen, om det er noe du er flink til. Det var aldri planen å avbryte så tidlig, men det var heller ikke planen at du skulle lande her.»

«Skjønner,» sa Kirabo. «Men hvorfor får jeg inntrykk av at du ikke synes at det der er et veldig godt alternativ?»

«Er jeg så tydelig?» svarte Gunhild og rødmet. «Problemet er at å dra tilbake nå ikke egentlig løser noe som helst. Du vil ikke få romskipet ditt tilbake, så du er nødt til å bli her. Jeg har ikke vært her lenge nok til å finne en eneste svakhet i trollenes forsvar, så jeg har ingenting jeg kan bruke til å overtale hæren til å bli med hit, så vi vil aldri få ametystkronen tilbake. Avbryter jeg dette oppdraget, blir jeg heller ikke forfremmet. Men du har ikke valgt å lande her, så jeg kan ikke avgjøre dette alene. Vil du bort fra trollene og inn til fastlandet, forstår jeg det.»

Kirabo tenkte seg om, men ikke veldig lenge. «Vi blir på øya,» sa han stille.

«Hæ? Mener du det?» kom det fra RJ.

«Sikker?» spurte Gunhild. Mens hun hadde snakket, hadde hun klart å ikke bare slokke bålet, men også skjule alle spor etter det slik at det ville være umulig for trollspeidere å se at det hadde vært en leirplass her.

«Dette stedet er helt fantastisk, og jeg skulle gjerne utforske det videre,» svarte Kirabo, «men det er ikke hjemme. Jeg vet at sjansene er små, men jeg savner vennene mine. Kjæresten min. Hybelen min. Til og med skolekameratene mine. Jeg vil tilbake til Aberash, og med mindre byen din har et romfartssenter – noe jeg tviler litt på – trenger jeg romskipet mitt. Skal jeg ha en sjanse til å få det tilbake, trenger vi en måte å overvinne disse trollene på … før de klarer å ødelegge skipet. Og om noen kan finne den måten, er det deg, Gunhild. Om du forlater denne øya for å få meg i sikkerhet i stedet for å bli her og utforske videre, øker sjansene for at jeg aldri kommer hjem igjen. Så jeg synes at vi skal bli her. Du trenger å rekognosere videre, og jeg lover å gjøre alt jeg kan for å hjelpe deg … om så bare at jeg prøver å ikke havne i trøbbel sånn at du må slippe alt du har i hendene og redde meg igjen.»

Gunhild smilte. «Da sier vi det. Gå bort i elva og vask deg, du har fiskefett i hele ansiktet.»

* * *

Gunhild måtte innrømme at Kirabo var veldig mye tøffere enn hun først hadde fått inntrykk av. Det begynte å bli sent på ettermiddagen, og de siste timene hadde gått med på å gå en runde rundt øya, hele veien rundt fjellet, og Kirabo og RJ hadde klart å holde følge med henne uten å tiltrekke seg alt for mye oppmerksomhet.

Gunhild hadde sett fire troll kvelden før – hun gikk ut fra at det kunne være noen til som hun ikke hadde sett – og det bekreftet bare det generalen hadde mistenkt hele tiden: at hun var i mindretall. Hun gikk ut fra at det måtte være en måte hun kunne lure dem ut i dagslys på – nøyaktig hvordan kunne hun finne ut senere – men uansett var det så mange av dem at hun trengte hjelp fra resten av hæren for å vinne denne kampen, og da var det livsviktig at hun, som hadde fått speiderrollen her, kjente øya like godt som sin egen bukselomme. Hun måtte kjenne alle gjemmesteder, alle steder hvor fjellet sperret for sollyset, alle styrker trollene hadde her ute som de måtte passe seg for, alle svakheter trollene hadde her ute som de kunne utnytte. Hun måtte finne alt hæren kunne bruke til sin fordel i kamp mot troll som hadde hatt denne øya som hjemmebane de siste åtti årene, og hun måtte være så sikker på disse fordelene at general Espenson kunne overtale minst tre-fire andre riddere til å bli med ut hit for å vinne denne kampen. Det var langt fra enkelt, og hun tok seg selv i å være glad for at Kirabo og RJ var der. Ikke fordi de holdt henne med selskap, noe hun aldri hadde savnet på sine tidligere oppdrag, men de viste seg å være overraskende nyttige.

RJ søkte etter hulrom i terrenget og fant både huler og dyrehi det ville være mulig å gjemme seg i, mens Kirabo var langt mer oppmerksom enn han hadde vært dagen før, og nå la merke til hvor dyr gjemte seg i buskene – noe som ville være veldig greit å vite om ridderne skulle bli strandet på øya i flere dager enn de hadde proviant for. Kirabo sa også fra til Gunhild hver gang han så en plante han ikke hadde sett før, noe som først hadde vært litt irriterende, helt til han hadde begynt å finne planter som kunne brukes til å lage medisiner med eller giftige planter som kunne brukes til å lage giftpiler.

Gunhild gikk mye mer detaljert til verks nå enn hun hadde gjort dagen før, og alt de så som hun følte kunne være til nytte, tegnet hun inn på kartet. Om et slag mot trollene skulle bli langvarig, var det livsviktig å kjenne til alt i terrenget som kunne brukes som mat, medisiner eller ekstra våpen. Nå hadde de beveget seg rundt hele øya – forbi den åpne sletta hvor romskipet hadde stått parkert, forbi stien som ledet opp mot trollhulen, forbi brygga hvor trollene hadde båtene sine, forbi vika hvor Gunhild hadde gjemt bort sin egen båt, og nesten helt tilbake til hulen hvor de hadde tilbrakt natten. Og alt tegnet Gunhild inn på kartet.

«Skal vi ta en pause?» foreslo Gunhild. Kirabo nikket. De var i skogkanten ved en åpen slette på sørsiden av øya. Gunhild fant fram en ekstra papirlapp og begynte å tegne en kopi av kartet hun hadde laget, så hun hadde noe hun kunne sende til generalen.

«Hva er det egentlig du gjør med de tingene der?» spurte Kirabo etter en stund. Gunhild skjønte ikke helt hva det var han snakket om, før hun skjønte at han snakket om kullstiften hun tegnet kartet med.

«Jeg tegner et kart over øya.»

«Et … Hva?»

«Har dere ikke kart hvor du kommer fra?»

«Nei, hva er det?»

«Jeg tegner … et bilde av øya, slik den ser ut ovenfra, og merker av hvor de forskjellige tingene før.»

«Hva … Jeg føler meg dum som må spørre, men …»

Gunhild smilte. «Jeg skjønner ikke halvparten av det du sier når du snakker om ting fra din planet heller. Hva lurer du på?»

«Hva er et bilde?»

«Har du aldri sett et bilde?» Gunhild var overrasket.

«Nei … jeg tror ikke det.»

«Kjenner du ikke til skrift heller?»

«Tviler.»

«La meg se … Når jeg tegner noe, lager jeg en slags kopi av det jeg ser, som jeg … bruker denne kullstiften til å feste til papiret. Eller, sånn som det jeg holder på med nå, lager jeg en kopi av hvordan øya ser ut ovenfra.»

«Interessant,» svarte Kirabo. «Hva kan den … tegningen brukes til?»

«Når jeg vet hvordan øya ser ut, kan jeg lettere finne tilbake til steder jeg har vært før. Og så lenge jeg har med meg dette kartet, trenger jeg ikke å huske hvordan øya ser ut i hodet … fordi jeg har med meg en tegning jeg kan se på, om du skjønner hva jeg mener.»

«Tror det.» Kirabo tenkte seg om. «Det betyr vel også at du kan gi den tegningen videre til andre mennesker og på den måten kommunisere til dem hvordan øya ser ut uten at du er nødt til å si det til dem?»

«Ja.» Gunhild måtte ta en liten pause for å ikke gå seg bort i sine egne tanker. Å beskrive noe helt naturlig som du har kunnet nesten hele livet for noen som ikke har sett det før, var en langt større utfordring enn hun hadde trodd at det var. «Eller jeg kan skrive det. Skrift består av symboler, bokstaver, som blir til ord når vi setter dem sammen. Derfor kan jeg … kommunisere … det samme budskapet ved å sette sammen symboler på papiret som jeg kan ved å snakke til noen.»

«Merkelig,» svarte Kirabo, «men veldig spennende. På Aberash har vi ingen andre måter å kommunisere på enn lyd og lydopptak. Og trenger jeg å huske noe, har jeg ingen andre måter å lagre det på enn å lese det inn i minnet til RJ. Det der må du lære meg en dag. Etter at vi har vunnet over trollene, så klart.»

Gunhild måtte le av den blinde optimismen til Kirabo. Hun var fortsatt mest komfortabel med å være alene, men han var absolutt ikke så ille som hun først hadde trodd.

«Er du sulten?» spurte hun. Kirabo nikket. Gunhild fant fram et rundstykke som hun delte i to med kniven sin, og kastet den ene halvdelen til Kirabo. RJ så ut som om han gikk i sine egne tanker, og beveget seg ut mot midten av den åpne sletta før han kom tilbake til Gunhild og Kirabo.

«Jeg har oppdaget noe,» sa han stille etterhvert, «men jeg vet ikke om det er positivt eller negativt.»

«Hva er det?» spurte Kirabo.

«Jeg har en mistanke om hvor trollenes hovedkvarter er.»

«Det har vi jo funnet?» sa Gunhild, nysgjerrig. «Vi fant jo huleåpningen i går.»

«Teknisk sett har du helt rett,» svarte RJ, «men hva om den åpningen bare var en inngang? En inngang som ledet til en veldig mye større hule? En kjempesal, langt større enn noe det hadde vært plass til der oppe på fjellet?»

Gunhild tok en bit av rundstykket. «Hva mener du? Hvis trollene ikke bor der oppe, hvor skulle de da …» Så skjønte hun hva RJ mente, og hun holdt på å sette rundstykket i halsen.

«Hva er det?» Kirabo skjønte fortsatt ikke hva RJ mente.

«Under oss,» sa RJ. «Det virker som om det under hele denne sletta, bare fire–fem alen under bakken, er en kjempestor hule. En hule som er minst tolvhundre kvadratalen stor – jeg tror det tilsvarer litt over femhundre kvadratmeter, Gunhild – hvor det beveger seg minst seks levende vesen, og jeg tror det er troll det er snakk om. Nei, jeg vet at det er troll det er snakk om.»

«Hvordan vet du det?» Gunhild svelget.

«Fordi det er metall der nede. Et metall som ikke eksisterer på denne planeten.»

«Romskipet,» hvisket Kirabo.

Gunhild tenkte seg om. «Jeg hadde ikke sett for meg at det kunne være så stort,» sa hun. «Det er jo nesten en liten landsby der nede.»

«Kan vi grave oss ned dit?» spurte Kirabo. Gunhild syntes at han virket overivrig. Kanskje ikke så rart, når han visste at romskipet hans befant seg bare noen meter unna.

«Nei,» svarte hun. «Det er tydelig av jordsmonnet her – og det faktum at bakken ikke kollapser under vekten av oss – at det er et tykt lag med stein mellom oss og trollene. Ikke sant, RJ?»

«Det stemmer,» svarte roboten.

«Så vi kommer ikke inn den veien,» fortsatte Gunhild, «men vi er uansett ikke i stand til å slåss mot dem der nede, så det er ikke et problem. Vi kan likevel bruke denne kunnskapen til vår fordel.»

«Hvordan?» Kirabo var skeptisk.

«Så langt har vi ikke visst annet om trollene enn hvor inngangen til hulen deres er. Det hjalp oss ikke med annet enn å få oversikt over hvilke troll som passerte gjennom huleinngangen i timen etter solnedgang i går kveld. Men nå som vi er rett ved det som er nødt til å være selve hovedhallen deres …»

«… kan RJ finne ut mer om hvor mange de er,» fortsatte Kirabo.

«Nettopp. Du har utstyr til det, har du ikke, RJ?»

«Hva tar du meg for – en Rosh-Yod-286?» svarte RJ, nesten fornærmet over spørsmålet. «Selvfølgelig har jeg det.»

«Supert,» smilte Gunhild og pekte ut mot sletta. «Hvis hallen er under denne sletta, burde det buskaset der borte være omtrent midt over. Jeg foreslår at du gjemmer deg der og registrerer alt du kan om aktiviteten til trollene. Kirabo, blir du med ham?»

«Det gjør jeg med glede,» svarte Kirabo. «Og hva gjør du i mellomtiden?»

«Jeg går en runde til og prøver å få flere detaljer inn på kartet. Og så må jeg få sendt denne informasjonen til fastlandet.» Hun blåste i dyrefløyta for å tilkalle en kråke. Hun lurte på om hun skulle prøve å skrive et lite notat om at hun hadde møtt Kirabo og RJ også, men hun ante ikke hvordan hun skulle begynne å beskrive dem en gang.

«Gunhild …» Kirabo la en hånd på skulderen hennes. Hun snudde seg. «Er dette egentlig nyttig?»

«Hva mener du?» Gunhild ble usikker.

«Å måle seg fram til hvor mange troll som befinner seg der nede, og hvordan de beveger seg … Vil det hjelpe oss å slå dem? Eller i det minste overrumple dem slik at vi kan få kronen din og romskipet mitt tilbake?»

«Ja,» svarte Gunhild bombesikkert, selv om hun kjente at hun egentlig ikke var så sikker. Men dette var den største sjansen de hadde fått til å lære nye ting om trollene på to dager, så den måtte kunne være nyttig på en eller annen måte. Hun svelget, og sørget for at hvert fnugg av usikkerhet var gjemt bort før hun så Kirabo i øynene, omtrent slik hun så for seg at en offiser ville ha gjort det. «Det finnes en måte å vinne denne kampen på, og jeg skal finne den. Og informasjonen RJ samler nå kommer til å spille en viktig rolle i måten vi vinner over trollene på. Bare vent og se.»

* * *

Da Gunhild merket at det nærmet seg solnedgang, snek hun seg tilbake til buskaset hvor RJ og Kirabo satt. «Hvordan går det?» sa hun stille.

«RJ gjør en kjempejobb,» smilte Kirabo. «Prosessorene hans går på høygir her. Han er virkelig i sitt element.»

«Åtte troll,» sa RJ. «De kommer og går, og nå er det ikke flere enn maks sju der nede, men jeg har registrert åtte unike signaturer. Fem ganske store, tre mindre. De små beveger seg raskere enn de store, men de store er sterkere.»

Gunhild nikket. Dette stemte godt med de trollene hun hadde vært borti tidligere. «Noe annet?»

«Ett av trollene beveger seg hele tiden rundt romskipet, sannsynligvis for å undersøke det, men alle datamaskiner i romskipet er fortsatt intakte, og sannsynligvis kan skipet fortsatt fly. Det er en annen metallgjenstand i hulen, som ett av de største trollene bærer rundt på, det kan være kronen du leter etter.»

Gunhild begynte å ta notater. «Skjønner. Noe mer?»

«Det virker som om det til enhver tid er fire troll som sover. Det er fire steder i hulen som ser ut til å være senger, og disse bytter trollene på å bruke slik at det til enhver tid er fire av dem som er våkne, sannsynligvis for å kunne forsvare seg mot potensielle fiender.»

«Så om man klarer å lure fire troll ut av hulen, og de ikke finner en måte å vekke de andre på, vil de ikke være klare over at de er under angrep før de våkner. Vet du hvor lenge de sover før de bytter senger?»

«Skal jeg finne ut det må jeg selvfølgelig sitte her mye lenger enn jeg har gjort.»

«Skjønner. Da får det bli i morgen. Sola er snart nede, og vi må komme oss tilbake til fossen.»

«Vi kommer oss ikke til fossen,» sa plutselig Kirabo, lavt. Han pekte mot skogkanten, og der, på stien de måtte passere for å komme til elven, gikk det et troll som plukket kvister fra bakken og samlet dem i en kurv. Og akkurat som trollet som hadde holdt vakt utenfor hulen kvelden før – om det ikke var det samme trollet – hadde dette et signalhorn rundt halsen som gjorde at det sannsynligvis ville tilkalle forsterkninger dersom det ble angrepet eller av andre grunner ble mistenksom.

Gunhild dukket, og dro Kirabo med seg. «Dette er ikke bra,» hvisket hun. «Vi må komme oss bort herfra.»

«Hvordan?» hvisket Kirabo. «Fossen er blokkert.»

«Vi må finne et annet sted,» sa Gunhild og studerte kartet. Var det ikke noe hun hadde sett i nærheten? Jo, hun var sikker på at hun hadde notert noe.

«I skogen der borte er det et dyrehi,» hvisket hun etter en stund og pekte i motsatt retning av trollet. Hun visste at mange hi stod tomme på denne tiden av året, samtidig som det fortsatt var så sterk dunst av dyr der at lukten av menneskeblod ble kamuflert. Det gjorde forlatte dyrehi til perfekte gjemmesteder. «Jeg tror det er stort nok for oss alle.»

Kirabo nikket tilbake, og tok RJ under armen for å være klar til å løpe. I det øyeblikket Gunhild så at trollet snudde ryggen til, gav hun et signal til Kirabo, og så løp de bort til skogkanten så raskt og så stille de klarte. Straks de nådde skogen kastet seg ned bak et tre, og godt var det, for trollet hadde hørt dem løpe og snudde seg. Det gransket skogkanten nysgjerrig, og kom nærmere, men det løp ikke.

«Hold hodet lavt og følg meg,» hvisket Gunhild og begynte å krype innover i skogen, hele tiden halvveis i skjul under de lave greinene. Kirabo fulgte etter så godt han kunne. Jo lenger inn i skogen de kom, jo tettere stod trærne, noe som gjorde det vanskeligere å bli lagt merke til – men det gjorde det også vanskeligere å komme seg fram. Gunhild visste at hun ikke kunne ta seg tid til å snu seg for å se etter trollet, men basert på lydene hun hørte, kunne det virke som om det fulgte etter dem i sakte tempo. Sannsynligvis hadde det ikke sett dem ennå, men det hadde en mistanke om at det var noen i skogen, det var hun sikker på. Heldigvis nærmet de seg målet, og hun kunne allerede se dyrehiet hun hadde tegnet inn på kartet tidligere på dagen – en liten tue hvor et eller annet dyr hadde gravd en smal tunnel det burde være mulig å gjemme seg bort i. Åpningen på hiet vendte bort fra dem – noe som var en bra ting, for da vendte det bort fra trollet også, og det ville si at tua blokkerte trollets synsfelt slik at de kunne komme seg inn uten å bli sett. Gunhild ålte seg rundt tua og inn i hiet, og snudde seg og rakte en hånd til Kirabo for å hjelpe ham også inn. Kirabo smilte, rakte henne RJ og klatret inn.

«Vi er trygge her?» hvisket Kirabo. «Trollet kommer seg ikke inn?»

«Det klarer ikke å følge etter oss,» svarte Gunhild stille, «men om det titter inn i hiet og får øye på oss, kan det blåse i hornet sitt for å tilkalle forsterkninger. Og de minste trollene klarer fint å komme etter oss og få tak i oss.»

«Så …»

«Vi må komme oss lenger inn. Hiet er dypt nok til at vi kan klare å krabbe bort fra inngangen og inn i mørket.» Gunhild snudde seg og begynte å krabbe innover i den trange gangen.

Jo lenger inn i hiet de kom, jo mer følte Gunhild at det var noe veldig merkelig med dette dyrehiet. Hun visste ikke helt hva, men det var noe som ikke stemte. Det var noe med lukten. Dette så ut som et dyrehi på alle måter, selv om hun ikke klarte å plassere hva slags dyr det var som hadde gravd det. Hvorfor klarte hun ikke det? Dyr var noe hun hadde peiling på, hun kjente igjen de aller fleste dyrespor, og …

Spor. Selvfølgelig. Selv om de hadde krabbet langt inn i hiet, hadde hun ennå ikke sett et eneste spor, hun hadde ikke kjent lukten av avføring, hun hadde ikke kommet over matrester … alle de små sporene alle dyr la igjen som hun alltid kunne bruke til å identifisere dem. Det var som om dette hiet alltid hadde vært ubebodd. Hvordan var det mulig? Hva slags dyr ville grave et så stort hi uten å ta det i bruk?

Da tunnelen utvidet seg og begynte å skrå nedover gikk det endelig opp for Gunhild, men da var det for sent. Hun rakk ikke å advare Kirabo, og det var for mørkt til at han kunne se at hun hadde stoppet, så han kolliderte i henne bakfra, og hun mistet balansen og begynte å skli nedover med Kirabo og RJ rett bak seg.

Pokker. Pokker. Dette måtte ikke skje. Dette kunne ikke skje. Og likevel skjedde det. Gunhild famlet desperat rundt seg i håp om å finne røtter hun kunne gripe fast i for å stoppe nedstigningen, men veggene bestod av glatt jord, og hver gang Gunhild trodde at hun fikk tak i noe, smuldret det opp i hendene hennes. Bekmørket gjorde det umulig å orientere seg, og for hvert eneste sekund som gikk skled de bare litt lenger ned. Gunhild kunne se lys ved stupet som nærmet seg rett foran henne. Hennes eneste håp akkurat nå var at hun klarte å klamre seg fast til kanten på det stupet, men hendene hennes var glatte, og de skled alt for fort til hun hadde en sjanse: Både hun og Kirabo falt loddrett ned, og landet der tunnelen sluttet, i en opplyst hall som kanskje var fem hundre kvadratmeter stor. Tunnelåpningen var nå flere meter over dem, og det var helt umulig å komme seg opp dit. Hallen de stod i var heldigvis tom – bortsett fra de fire store sengene som stod i et hjørne – men hvor lenge? Gunhild kastet blikket rundt seg. Hun skalv av redsel – de måtte finne et gjemmested, og det fort.

«Hvor er vi?» sa Kirabo stille, tydeligvis usikker på hva som egentlig hadde skjedd.

«Jeg tok feil,» hvisket Gunhild tilbake. «Det der var ikke et dyrehi. Det var en luftekanal. En luftekanal trollene har gravd. Vi har havnet midt i trollenes hovedkvarter.»

Trolløya : eit godnatteventyr (HTML-utgåve, ISBN 978-82-998751-4-1)