Sjette kapittel: Tortur


Trolløya : eit godnatteventyr (HTML-utgåve, ISBN 978-82-998751-4-1)

*tast* *tast* *tast* *tast* *tast* *tast* *tast* *tast*

«Hei, dette er telefonen til Eva. Eg har diverre ikkje moglegheit til å kome til telefonen akkurat no, men legg igjen ei melding, så svarar eg så snart eg kan. Vi snakkast!»

«Eh, hei, Eva. Dette er Jørgen. Jeg …»

«Åh, forresten, Ylva fortalte meg de store nyhetene. Gratulerer med ny jobb! Men, eh, jeg ringer fordi …»

Jeg fikk mailen din om gårsdagens eventyr. Og jeg lurte på … Du skjønner, greia er at jeg har en idé til hvordan vi kan løse denne situasjonen, men det er litt heavy, og jeg vil gjerne snakke med deg om det før jeg gjør noe … Om det hadde vært greit. Så … Om du kan ringe meg tilbake når du har tid, hadde jeg satt stor pris på det.»

* * *

Det eneste Gunhild klarte å tenke da hun så Kirabo forsvinne inn i tunnelen som ledet opp til utgangen, var: «Hvorfor klarte jeg ikke å stoppe ham?» Å vise seg for trollene på den måten når han overhodet ikke hadde mulighet til å forsvare seg mot dem var galskap. Selv hadde Kirabo virket svært overbevist om at trollene ikke kom til å drepe ham, og Gunhild håpet at han hadde rett, men hun torde ikke være sikker på det: Troll var troll, de var rovdyr, og samme hvor mye intelligens det måtte vise seg at de kunne ha, hadde de fortsatt minst like mye rått instinkt. Om et troll skulle få lyst til å knekke nakken til Kirabo der ute, var det absolutt ingenting han kunne gjøre for å stoppe det.

Heldigvis viste det seg at Kirabo i alle fall hadde hatt rett i en ting: Dette var noe så spesielt at det tiltrakk seg alle trollenes oppmerksomhet, og selv Magma, som hadde ligget og hostet bare sekunder tidligere, hadde hoppet opp av sengen og lagt på sprang når hun så Kirabo løpe. Det var bare tre troll igjen i hulen, og de sov dypt. Hun måtte inn i romskipet, og hun kom ikke til å få en bedre sjanse enn dette. Hun tok RJ i armene og løp tvers gjennom hulen, så stille hun kunne, bort til romskipet hvor Kvarts hadde stått bare noen sekunder tidligere. RJ slapp ut en nesten uhørbar plystrelyd, og umiddelbart spratt døren til romskipet opp.

Romskipet var fortsatt så fremmed og merkelig for Gunhild at hun nølte litt med å klatre inn i det, men hadde hun noe annet valg? Så lenge hun ikke kom seg ut av hulen, var dette uten tvil det tryggeste stedet å gå. Hun lukket øynene og hoppet inn i romskipet, og en ny plystrelyd fra RJ fikk døren til å lukke seg igjen. Da Gunhild åpnet øynene igjen, var det som om hun var i en annen verden. Hun var i et stort metallrom ulikt noe som helst annet hun noen gang hadde sett, sannsynligvis rommet Kirabo kontrollerte romskipet fra. Mens Gunhild hadde vært imponert over alt Kirabo klarte å bruke RJ til, var det tydelig at en maskin som RJ var en ren forbruksvare for Kirabo, for allerede ved første øyekast kunne hun se fem–seks maskiner i dette rommet som alle virket mer avanserte enn RJ. Selv om adrenalinet fortsatt pumpet i årene hennes, merket Gunhild at nå som hun hadde solide vegger mellom seg selv og trollene slik at frykten kunne slippe taket, ble hun oversvømmet av nysgjerrighet. Det hadde ikke falt henne inn før nå at fartøyet hun befant seg i faktisk ble brukt til å reise mellom stjernene, og Gunhild merket at hun tenkte at hun måtte klare å redde Kirabo, om så bare for at han kunne lære henne hvordan disse maskinene egentlig virket.

«Vi er ikke trygge ennå,» sa RJ raskt. «Trollene kan ikke få tak i oss, men de kan se oss gjennom det store vinduet. Vi må komme oss inn i lugaren, den har ingen vinduer.» RJ trillet raskt gjennom en dør og inn i rommet ved siden av. Gunhild fulgte raskt etter, og ble nesten skuffet da hun kom inn i rommet og det så ut til å være et helt vanlig soverom. I alle fall nesten: Veggene var fortsatt runde og laget av metall, og sengen så ut til å være laget av et materiale hun aldri hadde sett maken til.

«Her kan vi puste ut litt,» kommenterte RJ, «romskipet er lydtett. Her kan vi snakke fritt, og skulle du si noe fullstendig idiotisk, har jeg også mulighet til å gjøre narr av deg uten å være redd for at du skal bryte sammen i latter og tiltrekke deg trollenes oppmerksomhet på den måten.»

«Er det helt lydtett?» spurte Gunhild.

«Ganske. Hvordan det?»

«Jeg lurer på hvordan det går med Kirabo.»

RJ nikket i retning en liten rund ting som var festet til en av veggene. «Det der er en lufteventil. Trykk på knappen, så åpner den seg for å slippe inn luft. Og siden lyd ikke er annet enn hurtige endringer av statisk trykk i luften som sprer seg som bølger gjennom luften, burde det kunne slippe inn lyd også. Logisk sett.»

Gunhild gikk bort til ventilen og la fingeren foran munnen for å hysje på RJ. Hun trykket forsiktig på knappen, og ganske riktig kunne hun høre den tunge lyden av troll som trampet inn i hulen. De snakket seg imellom, så Gunhild satte seg ned på gulvet hos RJ og puttet ørepluggen i øret igjen, men trollene var så oppspilte at hun måtte høre godt etter for å få med seg hva de egentlig sa.

«Så dette er den blå mannen du så på stranda?» sa høvdingen ivrig.

«Stemmer,» svarte Kvarts, som virket langt roligere enn de to andre trollene.

«Jeg trodde at han var større,» hørte Gunhild Magma si.

«Styrke er ikke alltid parallelt med størrelse,» svarte Kvarts. «Dette vesenet – eller noen han kjenner – har tilgang til gjenstander som snakker og beveger seg. Og metallfartøyer som helt ut av det blå kan dukke opp på en slette på Trolløya en dag, ganske langt fra havet, til tross for at fartøyet er så tungt at det bare er så vidt to store troll klarer å løfte det. Og sannsynligvis ganske mange andre ting også. Det alene gjør ham sterkere enn de fleste av oss. Kanskje til og med sterkere enn deg, Flint.»

«Jeg tviler på det,» sa høvdingen, åpenbart litt fornærmet over at styrken hans ble trukket i tvil, «men jeg skjønner hva du mener.»

Gunhild hørte at noe ble slengt på gulvet der ute. Det hørtes først ut som om det kunne være klær eller noe annet av stoff, men det neste Kvarts sa gjorde det åpenbart at det måtte ha vært et tau.

«Bind hendene på ryggen hans og sett han på stolen der,» sa Kvarts, sannsynligvis til Magma. «Jeg er sikker på at han prøvde å kommunisere med meg i går. Han er neppe så dum at han hadde prøvd på det dersom han ikke hadde en reell mulighet til å lære språket vårt. Jeg tror at dersom vi prøver lenge nok, kommer vi til å klare å snakke med ham. Og med en så stor potensiell fortjeneste, har jeg et hav av tid å bruke på et sånt prosjekt.»

* * *

Kirabo satt hardt i Magmas grep og kunne nesten ikke røre seg. Hadde dette skjedd for bare noen dager siden, hadde han sannsynligvis følt seg livredd for å være i trollenes klør på denne måten, men merkelig nok hadde han nesten ikke følt frykt siden han tok valget om å løfte saueskinnet og løpe. Han begynte å skjønne hva det var som drev Gunhild til å dra ut og risikere livet sitt mot trollene på denne måten: Han hadde aldri følt seg mer levende.

Trollene snakket seg imellom, men uten RJ hadde ikke Kirabo en sjanse til å skjønne hva det var de sa. Kvarts fant fram et slags tau fra en hylle og slengte det på gulvet foran Magma, og Magma dyttet ham ned på en steinkrakk og brukte tauet til å binde hendene til Kirabo bak ryggen hans. Et øyeblikk vurderte Kirabo å gjøre motstand, men det ville sannsynligvis ikke hjelpe ham på noen som helst måte, så han holdt seg rolig og lot trollet binde hendene hans.

Blikket til Kirabo gled mot saueskinnet som lå slengt i et hjørne inne i spiskammeret. Det var definitivt ingen som gjemte seg under det nå. Gunhild og RJ var ikke å se noen andre steder heller. Det måtte bety at de hadde klart å komme seg inn i romskipet. Bra. Da hadde han i alle fall ikke latt seg ta til fange for ingenting. Nå hadde Gunhild ro til å legge en plan, og da kom de til å klare å komme seg ut. Det var han helt sikker på.

Helt ut av det blå fikk Kirabo et hardt klaps på kinnet. Han løftet hodet. Det var Kvarts som stod der. Det var tydelig at hun hadde prøvd å få oppmerksomheten hans en stund uten å lykkes. Nå sa hun noe til han, men Kirabo skjønte ikke et ord av hva hun sa, og kunne bare stirre blankt tilbake på henne. Hun studerte ham, og så ut som om hun tenkte seg litt om. Hun fortsatte å snakke, og gikk i sirkler rundt krakken Kirabo satt på, på samme måte som hun for ikke for lenge siden hadde gått i sirkler rundt romskipet. Han forsøkte å følge henne med blikket så godt han kunne. Ok, dette burde han være forberedt på. Det var jo det han hadde hørt henne si for ikke så lenge siden: At hun ville ha ham som alliert og bruke teknologien hans. Da sa det seg selv at hun ville forsøke å snakke med ham. Men alt Kvarts sa hørtes bare ut som en monoton dyp brøling for Kirabo, og så lenge han ikke kunne forstå hva hun sa, var det lite han kunne gjøre for å svare henne. Han vurderte å si noe, men visste at hun ikke hadde en sjanse til å forstå ham uansett, så han lot være.

Kvarts stoppet opp, tok en liten pause, og pekte på romskipet mens hun snakket videre. Det var åpenbart at hun trodde at Kirabo hadde en måte å forstå språket hennes på, og det hadde hun jo for så vidt rett i, men hun kunne ikke vite at måten han kunne forstå språket hennes på satt trygt inne i romskipet hans sammen med Gunhild.

Kvarts byttet brått toneleie, og stemmen endret seg. Den ble mildere, og ordene var klarere og lettere å skille fra hverandre, selv om Kirabo fortsatt ikke skjønte et ord. Hun snakket ikke lenger trollspråket – hva var dette, hvor var det han hadde hørt dette før? Det slo ham at dette måtte være Gunhilds språk, og at Kvarts prøvde å snakke til ham på menneskespråket i tilfelle han forstod det. Han måtte beundre kreativiteten hennes, men så lenge han ikke hadde RJ hadde han dessverre ingen mulighet til å forstå dette språket heller, så fortsatt kunne han ikke gi noen annen respons enn å stirre blankt opp på Kvarts.

Det virket som om Kvarts ble gretnere. Hun gikk tilbake til den dype brølingen som var hennes eget språk, og nå skulle Kirabo intenst ønske at han skjønte hva hun sa. Det var noe med øynene hennes som fikk Kirabo til å lure på om han kanskje burde være litt mer bekymret. Han var fortsatt relativt sikker på at hun ikke ville skade ham. men ikke så sikker som han hadde vært for bare noen sekunder siden. Likevel angret han ikke på det han hadde gjort: Å la trollene finne seg var den eneste måten han kunne få Gunhild i sikkerhet på. Nå var det hennes tur til å ta neste steg, så fikk han bare holde ut så lenge.

Kirabo kjente at han svettet. Kvarts studerte ham og sa noen ord til mens hun snudde seg mot høvdingen, som stod ved bålplassen. Han bøyde seg ned og rakte Kvarts et eller annet som Kirabo ikke visste hva var. Likevel merket han at nervene gikk på høygir nå, for han hadde sterke mistanker om at han ikke kom til å like det neste Kvarts gjorde.

* * *

Gunhild og RJ satt helt stille i romskipet og lyttet til det som foregikk utenfor. Hadde de gått ut i kontrollrommet kunne de kanskje også ha sett hva som foregikk, men da var de lette å få øye på selv også, så det var best å la være. Det var åpenbart at Kirabo ble bakbundet, og Gunhild var imponert over at han ikke hadde skreket ut i panikk ennå. Det var tydelig at Kirabo var langt tøffere enn hun først hadde trodd.

«Jeg tror at du forstår hva jeg sier,» sa Kvarts til Kirabo. «Jeg tror at du prøvde å snakke med meg i går, og at du på en eller annen måte kan forstå språket mitt. Har jeg rett?»

Gunhild kunne høre lyden av tunge fottrinn i rommet, fulgt av lyden av et slag. Hun holdt på å skrike ut i smerte selv, og det gjorde henne kokende sint å være så maktesløs.

«Se på meg når jeg snakker til deg,» fortsatte Kvarts, som hørtes litt mer irritert ut enn tidligere. «Og les leppene mine om det er det som må til for at du skal forstå meg. Grunnen til at du er her nå er at du har noe som vi har lyst på, og du kommer til å bli sittende her til du samarbeider. Er det forstått?»

Det ble stille, og det var tydelig at Kvarts ventet på at Kirabo skulle svare, men han sa ikke et ord. Gunhild hadde sett flere ganger hvor lett utrente riddere hadde for å sprekke under slike forhold, og Kirabo var til og med sivil, så på en måte var hun veldig glad for at han ikke forstod et ord av hva Kvarts sa. Samtidig merket hun at hun syntes veldig synd på Kirabo som måtte sitte der uten å skjønne hva han ble spurt om. Hun måtte finne en måte å få ham ut på.

«Jeg vet at det fartøyet der er ditt,» fortsatte Kvarts, og det var tydelig at hun snakket om romskipet. «Jeg vet ikke hvor du kommer fra eller hvor mange flere som deg som finnes der ute, men jeg er ikke i tvil om at denne tingen tilhører deg. Du har tilgang på maskiner som kan snakke. Du har – antar jeg på det sterkeste – en mulighet for å forstå språket mitt. Du har klart å ta deg inn i denne hulen, til tross for at den ligger langt under bakken og at den eneste inngangen er sterkt bevoktet. Sånt skjer ikke ved en tilfeldighet. Du kom hit fordi du ville ha fartøyet ditt tilbake. Du vil ha fartøyet ditt tilbake … fordi det er et krigsskip, et krigsskip som kan gå både på land og vann, kanskje til og med i luften, og fordi du har teknologi i det skipet som du kan bruke til å forsvare deg mot oss. Har jeg rett?»

«Galskap,» mumlet RJ i ørepluggen til Gunhild. «Aberash er en pasifistisk planet. Du har større sjanser for å finne våpen i et neandertalerkloster på asteroidebeltet i Qof-Lamd-sektoren.»

Kvarts byttet plutselig toneleie, og Gunhild merket at hun ikke lenger trengte RJ for å forstå hva Kvarts sa: Hun hadde slått over til å snakke menneskespråk.

«Forstår du meg bedre nå?» sa Kvarts. «Jeg har god tid, og er ganske sikker på at du forstår minst ett av språkene jeg snakker. Og hvis du ikke gjør det, skal vi alltids klare å lære deg det mens du sitter her, om det så tar mange år. Det er egentlig bare du som taper på å ikke svare meg. Jeg har aldri sett noen som deg før, men du ser ut til å være bygd opp biologisk på samme måte som et hvilket som helst pattedyr. Det betyr at du trenger mat, og det får du ikke om du ikke samarbeider med meg. Skjønner du?»

Gunhild pustet tungt. Hun følte seg presset: Hun visste at Kirabo hadde gjort dette fordi han stolte på at hun kunne finne en måte å redde ham på så lenge hun bare kom seg inn i romskipet.

«Har dere virkelig ingen våpen her inne?» hvisket hun til RJ.

«Nei,» svarte han. «Hvorfor skulle vi ha hatt det? Å klare å forsvare seg mot rovdyr er en ting, men vi har aldri vært borti krigerske sivilisasjoner før.»

«Ok, jeg skjønner det, men hva med ting som kan brukes som våpen, selv om det ikke er det de er laget for? Har dere noe sånt?»

«Kirabo har et reisekjøleskap i kontrollrommet,» svarte RJ, «du kan alltids forsøke å kaste det på Kvarts. Men om det du har sagt om hvor sterke trollene er stemmer, vil det sannsynligvis bare være som et myggstikk for henne.»

Gunhild prøvde å tenke seg om. Det måtte være noe de kunne gjøre for å komme seg ut derfra. Samtidig hørte de utenfra at tålmodigheten til Kvarts holdt på å renne ut, og hun slo tilbake til sitt eget språk.

«Tror du at du kan tjene noe som helst på å være stille?» brølte hun til Kirabo. «Vet du hva jeg tror? Jeg tror at du tar det helt med ro fordi du ikke er redd meg. Du vet at jeg trenger deg i live for å forstå teknologien din, og derfor kan du bare sitte der og slappe av. Men det er en ting du ikke har tenkt på. Jeg kan påføre deg ganske mye smerte uten å drepe deg.»

De neste ordene som kom ut av munnen til Kvarts var roligere, og det hørtes ut som om de var rettet til et av de andre trollene i hulen og ikke til Kirabo, men de fikk det til å slå knute i magen til Gunhild.

«Flint … merkejernet,» sa hun.

«Er … er du sikker?» svarte høvdingen, med noe tvil i stemmen.

«Vi er nødt til å vise gjesten vår at vi mener alvor.»

Det var helt stille en liten stund. Gunhild følte seg hjelpeløs. «Det må være noe vi kan gjøre for å hjelpe Kirabo,» hvisket hun til RJ. «Han sitter der ute og vet sannsynligvis ikke hva som kommer til å skje en gang.»

«Jeg lurer på om jeg kanskje har en idé,» svarte RJ stille, «men jeg aner ikke om den kommer til å fungere, og i verste fall gjør vi det bare verre for ham. Men om du ikke har noen andre forslag …»

Han ble avbrutt av at de hørte stemmen til Kvarts igjen. «Jeg ser at du svetter,» sa hun, og det hørtes ut som om hun gliste. «Er det for varmt for deg her, eller begynner det jeg sier endelig å nå inn til deg? Menneskene i dette området har et lokalt ordtak de pleier å si til hverandre når de er under press. Du har kanskje hørt det?»

Hun tok en liten pause, men så fortsatte hun å snakke til Kirabo. Gunhild visste allerede hva hun kom til å si, og nå klarte hun ikke å holde tårene tilbake.

«Det er varmere i glohaugen», fortsatte Kvarts mens hun lo.

* * *

Kirabo følte at han skalv bare av å se redskapet i hendene til Kvarts. Han ante ikke hva det var, men den ene enden av metallgjenstanden hadde blitt rødglødende av å ligge i glørne på bålet, og Kvarts holdt den faretruende nært kroppen hans. Kunne hun være grusom nok til å …

Brått kjente han det varme metallet treffe skulderen. Han kunne ikke la være å skrike ut, for smerten var uutholdelig. Tårene strømmet på, og Kirabo klarte ikke å slutte å skrike. Kvarts fjernet jernet fra skulderen hans og gav ham tid til å puste ut litt. Kvarts bøyde seg ned og snakket til ham igjen. Kirabo skjønte fortsatt ikke et ord av det hun sa, men akkurat nå var han veldig glad for akkurat det. Hadde han snakket et språk Kvarts forstod, hadde han sannsynligvis sagt hva som helst for å få henne til å slutte, samtidig som han ble mer og mer overbevist om at dette var et vesen han ikke hadde lyst til å fortelle noe som helst til. Han bet tennene sammen og stålsatte seg. Selv om smerten var langt verre enn han hadde sett for seg, og den gjennomtrengende lukten av brent kjøtt som umulig kunne komme andre steder fra enn hans egen skulder var helt uutholdelig, var han fortsatt sikker på at han hadde gjort det rette.

Kvarts så ham i øynene, som om hun skjønte hva han tenkte. Hun rev av ham høyre side av vesten og dyttet den varme metallgjenstanden mot magen hans. Kirabo skrek igjen. Han skrek høyt av smerte, han gråt, og han brukte all sin energi på å tenke på alt annet enn det sviende såret på magen som bare ble vondere og vondere jo lengre Kvarts holdt på. Kvarts smilte ondskapsfullt, og Kirabo kjente at han ble sliten bare av å skrike, men han klarte ikke å la være, og han skrek og skrek helt til … han hørte en kjent lyd som overdøvet skrikingen hans.

«BIIIIIIIIIIIIIIIP!»

Kvarts stoppet, tok usikkert et steg bakover og la fra seg jernet. Kirabo skjønte ingenting. Lyden hadde kommet fra armbåndskomputeren hans. Det måtte være RJ som prøvde å få tak i ham, men hvorfor? Dersom RJ satt i romskipet, måtte han da vite at Kirabo var fanget av trollene og ikke hadde mulighet til å småprate? Det eneste som kunne komme ut av dette var at Gunhild og RJ også ble oppdaget. Eller …

Nå kom det plutselig en høy stemme fra armbåndet. Kirabo hadde fortsatt armene godt bundet på ryggen, så for Kvarts var det sannsynligvis vanskelig å oppfatte nøyaktig hvor stemmen kom fra. Kirabo prøvde å lytte til stemmen, men til ingen nytte: Det var uten tvil RJ som snakket, men han snakket ikke på et språk Kirabo forstod. Dette var trollspråket. Kirabo ante ikke hva RJ holdt på med, men det så ut som om Kvarts ble mye roligere av det.

«Hør etter, Kirabo,» kom det plutselig fra komputeren med en lavere stemme og på hans eget språk. «Trollene vet ikke at vi er her. Jeg kommer til å snakke litt med dem på deres språk. De kommer til å tro at det er du som snakker, og at du har en oversettelsesmekanisme i armbåndet. Jeg kommer til å prøve å gjøre alt jeg kan for at de ikke skal torturere deg videre, så se så diplomatisk ut som mulig. Jeg kommer ikke til å dele viktige detaljer med dem, men jeg håper du klarer å bite tennene sammen og holde ut litt til. Gunhild er her, og hun prøver å legge en fluktplan imens. Min eneste prioritet akkurat nå er å holde deg i live.»

Kirabo pustet lettet ut. Mens stemmen i armbåndet gikk over til å snakke trollspråk igjen, satte han seg tilbake på krakken, forsøkte å være så rett i ryggen som han klarte, og smilte.

* * *

Gunhild satt på gulvet i lugaren og noterte ned alle tankene sine på notisblokken så raskt at spissen på kullstiften flere ganger holdt på å knekke. Det måtte være en vei ut herfra, og hun skulle klare å finne den. I øret hadde hun fortsatt en øreplugg, slik at hun kunne følge med på samtalen mellom RJ og Kvarts. Hun var fortsatt så vant til å ha kontrollen at hun hadde lyst til å ha mulighet til å bryte inn dersom RJ sa noe dumt.

«Beklager det der,» sa RJ til Kvarts. «Jeg måtte kalibrere oversettelsesmodulen min, og da var det nødvendig for meg å si noen setninger på mitt eget språk først.» Gunhild hørte at stemmen til RJ runget utenfor romskipet også, men der hørtes den mer ut som brøling. Da hun hadde møtt RJ hadde han slått henne som utrolig irriterende, men nå begynte hun virkelig å skjønne hvor imponerende denne lille maskinen egentlig var.

«Hva var den pipelyden?» spurte Kvarts skeptisk.

«Oversettelseskretsen min,» svarte RJ. «Batteriene var tomme, så de har stått til lading. Pipelyden betyr at de er ferdigladet og at jeg har mulighet til å kommunisere med dere.»

«Så du er villig til å snakke med oss?»

«Dere har helt åpenbart overtaket her. Jeg er ikke i noen posisjon til å ikke være villig til å snakke med dere.»

«Greit. Hvem er du, og hvor kommer du fra?»

«Jeg heter Kirabo, og kommer fra planeten Aberash, som ligger i seksjon Tet-Het-Rosh.»

«De ordene sier meg ingenting.»

«La meg parafrasere: Jeg kommer fra planeten Aberash, som ligger fryktelig langt borte

«Så hvordan havnet du på vår kant av verdensrommet … Kirabo?»

RJ tok en pause, og Gunhild skjønte at han var usikker på om han skulle finne på en dekkhistorie eller bare fortelle sannheten. Gunhild nikket til ham. Det var uansett ingenting trollene kunne gjøre med denne kunnskapen som kunne være farlig.

«Jeg har vært på oppdagelsesferd,» fortsatte RJ. «Da jeg skulle hjem igjen klarte jeg å lese inn feil koordinater i romskipet, som gjorde at jeg endte her på Het-Tet-Rosh i stedet for hjemme på Aberash.»

Kvarts lo, hånlig. «Forventer du at jeg skal tro på at noen kan være dumme nok til å ende på feil planet på grunn av noe sånt?»

«Tro meg,» svarte RJ, «det er nøyaktig så dum jeg er. Jeg har gjort dummere ting også. Jeg kunne sannsynligvis ha brukt hele natten på å snakke om hvor dum jeg er. Har du lyst til å høre historien om den gangen jeg planla et stevnemøte på taket av universitetet midt under en solstorm?»

«Ikke veldig,» sa Kvarts, med et snev av irritasjon i stemmen. «Men la oss si at jeg tror deg.»

«Det hadde vært en fordel, ja.»

«Hvorfor dro du ikke bare videre til planeten din?»

«Jeg har ikke nok drivstoff. Jeg trenger sade til romskipet … beklager, jeg aner ikke hva det heter på deres språk. Men jeg vet at det skal finnes et sted i dette området. Jeg bare aner ikke hvor.»

«Så det var det du lette etter da du møtte meg på stranda i går?»

«Riktig. Jeg hadde håpet at du kunne hjelpe meg med å finne det. Du så ut som om du var lokalkjent her.»

Kvarts humret fornøyd. «I så fall kan vi jo gjøre en avtale, da. Du trenger dette stoffet som jeg kan hjelpe deg med å finne … Vi trenger å lære å bruke teknologien din …»

«Hva trenger du det til?» spurte RJ.

«Her er det jeg som stiller spørsmålene!» brølte Kvarts. Basert på lydstyrken fikk Gunhild inntrykk av at hun hadde brølt dette rett i ansiktet på Kirabo. Hun lukket øynene og håpet at Kirabo hadde det bra.

«Jeg er interessert i å låne noen av våpnene du har i skipet ditt,» sa Kvarts da hun hadde roet seg litt ned.

«Jeg har ingen våpen i skipet mitt,» svarte RJ.

«Ingen?»

«Beklager. Pasifistisk planet og alt det der. Det har bare aldri falt oss inn å produsere våpen.»

«Du forventer at jeg skal tro på at en planet på det nivået aldri har bedrevet krigføring?»

«Basert på det jeg har lært om stammen din bare i løpet av den siste halvtimen, forventer jeg egentlig ikke det, nei. Men det hadde vært hyggelig om du trodde på det.»

«Men du har sannsynligvis noe som kan brukes som et våpen med deg?»

«Ikke som jeg kommer på, beklager.»

«Men du har maskiner i det skipet der?»

«Det stemmer.»

«I så fall kan du kanskje la meg bedømme om jeg kan bruke dem til noe?»

«Hva mener du?»

«Jeg mener at om du låser opp skipet og forteller meg hvordan de forskjellige maskinene virker, kan jeg finne ut om det er noe vi kan bruke dem til. Bare det at du har et fartøy som kan bevege seg gjennom verdensrommet, er så utrolig at jeg nekter å tro at det ikke kan brukes til vår fordel i en krig.»

Gunhild svelget, og så skremt på RJ. Så langt hadde han klart å holde samtalen med Kvarts på et diplomatisk nivå, men de kunne jo ikke gi henne tilgang til romskipet. Da ville de bli funnet, Gunhild ville uten tvil bli drept, og etter det ville trollene ha tilgang på overlegen utenomjordisk teknologi som de kunne bruke til å ta over kongeriket.

«Kremt …» fortsatte RJ. «Jeg er ikke helt sikker på om jeg kan gjøre det.»

Kvarts hørtes sintere ut. «Du er ikke helt sikker?»

«Jeg mener … det er veldig delikate instrumenter det er snakk om, og det er alltid en sjanse for at de går i stykker.»

Nå var Kvarts svært sint, og hun hadde sannsynligvis hevet stemmen så mye som hun kunne uten å vekke de sovende trollene. «Åpne romskipet,» sa hun. «Det er ikke et spørsmål. Det er en kommando.»

«Jeg beklager,» svarte RJ. «Jeg … husker ikke låskombinasjonen. Jeg er nødt til å tenke på det.»

Det neste som skjedde, fikk Gunhild til å kvi seg. I stedet for å si noe kom Kvarts med et høyt brøl, og deretter hørte hun at Kirabo skrek høyt av smerte. Hva hadde skjedd der ute? Hun listet seg bort til lugardøren og gløttet raskt ut gjennom det store vinduet i kontrollrommet. Synet som møtte henne fikk henne nesten til å kaste opp: Der ute hadde Kvarts trukket en kniv og plantet den i låret til Kirabo. Gunhild klarte ikke å se mer. Hun listet seg tilbake til RJ og dyttet øreproppen i øret igjen.

«Så tenk på det,» brummet Kvarts. «Nå legger jeg meg for å sove. Flint passer på at du ikke stikker av. Jeg kommer til å våkne igjen om fem–seks timer, og da forventer jeg at du låser opp det skipet for meg.»

* * *

Så lenge Kirabo var bevoktet var det ingenting Gunhild kunne gjøre for å hjelpe ham, men nå var i alle fall avhøret over, så da var det i det minste en slags trøst at han ikke kom til å bli torturert mer på noen timer. Det hjalp henne med å slappe av nok til å prøve å legge en plan. For å være sikker på at hun ikke gikk glipp av noe som skjedde utenfor skipet lot hun lufteventilen stå åpen, men det var så lite som skjedde der ute at de ikke trengte å følge med med mer enn et halvt øre. Et av de sovende trollene stod opp, og Kvarts og Magma la seg for å sove. Gunhild prøvde å få oversikt over hvilke troll som til enhver tid var i hulen: Kvarts, Magma og to troll til lå og sov. Høvdingen, som tydeligvis het Flint, var våken, og det samme var trollet som akkurat hadde stått opp – fra lukten å dømme hadde dette trollet begynt å koke grøt. I tillegg var det to troll utenfor hulen: Det trollet Kvarts hadde kalt Granitt, og et troll som sannsynligvis stod utenfor huleinngangen og holdt vakt. Gunhild lurte på om hun kunne bruke denne informasjonen til å finne det ideelle tidspunktet å snike seg ut av hulen på: Det var bare fire senger i hulen, så dersom trollene holdt seg innendørs på dagtid ville det til enhver tid være minst fire våkne troll i hulen så snart sola stod opp. Hun likte ikke de oddsene, men det var heller ikke aktuelt å komme seg ut før soloppgang. Selv dersom de skulle klare å komme seg forbi Flint og det andre trollet, og få Kirabo med seg uten at trollene la merke til det – noe som ville kreve et mirakel – var det et fullsterkt troll utenfor huleinngangen. Nei, flukt gjennom hovedinngangen var helt uaktuelt. Det var heller ingen andre utganger her. Det betydde at den eneste måten å komme seg ut av hulen på, var … å klare å beseire trollene først.

«Er det virkelig ingenting her inne vi kan bruke som våpen?» hvisket Gunhild.

«Det beste våpenet her inne er sverdet ditt,» svarte RJ, «så om det ikke er kraftig nok til å trenge gjennom huden til trollene, er vi ganske sjanseløse mot dem.»

Gunhild satte døren ut til kontrollrommet på gløtt, slik at hun kunne få oversikt over alle maskinene som stod der ute uten å gå ut i synsfeltet til trollene.

«Hva gjør den greia der?» spurte hun RJ.

«Det er kjøleskapet til Kirabo,» svarte RJ. «Han setter vann og sånne ting inn der for at det skal holde seg kaldt.»

«Og den dingsen der?»

«Det er kommunikasjonsstasjonen. Derfra kan han koble seg opp mot en satellitt, som sender signalene videre til en annen satellitt, og så videre, og så videre, til signalene kommer helt fram til Aberash, sånn at han kan snakke med romfartssenteret der.»

«Så vi har mulighet til å …»

«Nei. Hadde vi hatt mulighet til det hadde vi gjort det da vi krasjlandet her. Det er ingen kommunikasjonssatellitter i denne sektoren av universet.»

«Skjønner. Og hva er det der borte?»

«Underholdningsstasjonen. Romreiser kan av og til bli lange, og det hender at Kirabo ikke føler at undertegnede er underholdende nok. Der kan han høre på musikk, hørespill og bøker som han har lagret på harddisken der borte, og han kan spille spill. Men Kirabo har ikke tatt seg råd til premiumpakken, så de eneste spillene han har installert er Ain Tau og andre enkle kabaler. Alle stemmebaserte, selvfølgelig.»

«Jeg vet ikke om jeg skjønner, men …»

«… men det du trenger å vite er at den maskinen ikke har en utslett-troll-modus. Og det har den dessverre ikke.»

Gunhild sank sammen på gulvet. Hun hadde håpet at det var noe her inne de kunne bruke, men det virket ikke sånn. Hun hadde aldri følt seg så hjelpeløs før. Hva skulle hun gjøre? Kom hun til å sitte her inne resten av livet? Og hvor lang tid var det i så fall snakk om?

Utenfor hørte de skritt av troll som kom spaserende inn i hulen. To stykker, om hun hørte riktig. Da var alle trollene inne i hulen.

«Lite vilt å finne,» brummet stemmen som Gunhild mente at tilhørte Granitt. «Tre ekorn.»

«Soloppgang?» spurte Flint.

«Stemmer,» sa en stemme Gunhild ikke hadde hørt før. Sannsynligvis var det det trollet som hadde stått vakt utenfor hulen i natt. «Jeg har stengt tunnelen sånn at det ikke er mulig å komme seg inn dersom noen skulle komme seg til øya.»

«Du er sikker på det?» sa Flint? «Glimmer sa det samme i går kveld, men det forhindret ikke at noen kom seg inn her da.»

«Hæ?» Vakten var skeptisk. «Jeg skjønner ikke. Hvem i alle dager er det som i det hele tatt vil komme seg inn her?» Etter en kort pause skrek trollet høyt av overraskelse. Gunhild skjønte at det hadde fått øye på Kirabo.

«Hva smaker han?» spurte Granitt.

«Han er verdt mer for oss levende enn død,» knurret Flint. «Med hans hjelp kan vi komme oss inn i fartøyet Kvarts har studert det siste døgnet og bruke kraften i det til å bli mye sterkere.»

«Selvsagt,» stønnet Granitt. «Når Kvarts har et prosjekt, må vi alle stå på tå for å sørge for at hun får alt hun peker på.»

«Nå tier du stille,» svarte Flint irritert. «Det er jeg som tar alle avgjørelser her, og jeg hadde ikke latt Kvarts holde på med dette om jeg ikke trodde på at det var det beste for hele stammen.»

«Og at hun er datteren din har ingenting med saken å gjøre?» lo Granitt.

«Selvfølgelig ikke!» brølte Flint. «Jeg går opp i tunnelen og sjekker at inngangen er forsvarlig stengt. Granitt, du har ansvaret her imens. Og om du spiser så mye som en finger av æresgjesten vår, kommer det til å vanke straff.»

Gunhild hørte at Flint gikk, at et av de sovende trollene våknet, og at trollet som hadde holdt vakt den natten overtok den ledige sengen. Gunhild merket at hun ergret seg over at de måtte befinne seg under jorden. Det hadde allerede blitt morgen, og hadde de bare hatt tilgang på sollys, hadde hun faktisk hatt en sjanse til å drepe disse trollene. Hun hadde riktignok aldri kjempet mot så mange troll samtidig før, men hun hadde likevel hatt en reell sjanse til å få det til om de bare hadde hatt dagslys, særlig med tanke på at fire av trollene lå og sov. Men det var vel umulig?

Vent litt. Hva om det ikke var umulig? Det var ingen tvil om at den eneste måten å komme seg ut herfra i live på, var å tenke utenfor boksen. Hva om Kirabo hadde en dings som … Det var verdt et forsøk.

«RJ?» spurte hun. «Har dette romskipet tilfeldigvis lamper som … produserer sollys?»

RJ snudde seg mot henne. «Jeg liker tanken,» sa han. «Men beklager, vi har ikke noe slikt. Babirye er nesten oversvømt av solarier, men det er bare de aller dyreste romskipene som har slikt om bord.»

«Pokker,» mumlet Gunhild. «Selvfølgelig var det ikke så enkelt. Hadde vi hatt en dings som kunne bade hele hulen i sollys, hadde dette vært bare barnemat.»

RJ svarte ikke. Det summet litt i maskineriet hans, som om han tenkte veldig hardt på noe.

«Vi … Vi har en dings som kan bade hele hulen i sollys.»

Gunhild så på ham, overrasket. «Å?»

«Ja. Meg.»

* * *

Gunhild reiste seg og lukket lufteventilen for å kunne snakke fritt. «Hva mener du?» spurte hun RJ.

«Vel …» RJ nølte. «Det er en lang historie.»

«Kan jeg få kortversjonen?»

«Du husker at Kirabo fortalte deg at Aberash ikke har våpen eller krig fordi vi er en pasifistisk planet?»

«Ja.»

«Men vi har et forsvar. Det har vi hatt så lenge vi har hatt et romfartsprogram. Straks vi begynte å kommunisere med andre sivilisasjoner rundt omkring i universet, var det sterke krefter i regjeringen som mente at vi burde forberede oss på at noen av disse sivilisasjonene kanskje kunne være fiendtlige.»

«Så dere har våpen?»

«Ikke akkurat. Jeg vet at det finnes en hemmelig plan for hvordan planeten skal forsvares dersom det skulle bryte ut en interplanetarisk krig … Men jeg kjenner ikke detaljene for dette.»

«Hvordan kan du vite om denne planen om den er hemmelig?» Gunhild var overrasket.

«Er det ikke åpenbart?» RJ smålo. «Jeg … er bygget av Forsvaret.»

Gunhild måpte. «Men … du … hvorfor …»

«Det var Forsvaret som først hadde ideen om å utvikle PA-er – personlige assistenter – som meg. Vi var ment å være til uvurderlig nytte for piloter som måtte kjempe i en eventuell krig. Og for å hjelpe krigsrammede med å analysere omgivelsene for å lettest kunne overleve: finne vann, huler og spiselige planter.»

«Men …» Gunhild skjønte ikke helt hva RJ fortalte. «Jeg trodde Kirabo sa at han hadde kjøpt deg i en helt vanlig butikk?»

«Han gjorde det,» svarte RJ. «Det ble utviklet nye og bedre modeller for Forsvaret, og da var det ikke bruk for alle de gamle modellene lenger, så vi ble lagt ut for salg. Egenskapene våre er like nyttige for reisende til fjerne planeter som de er for å overleve på vår egen planet. Og så lenge ingen kjente til at dette var produsert av Forsvaret mange år tidligere, kunne modellene selges som splitter nye. Det var nesten ikke lureri en gang.»

Gunhild ble usikker. Dette var veldig mye informasjon hun ikke var forberedt på. «Jeg skjønner ikke. Hvorfor forteller du meg dette nå?»

RJ tok en liten pause. «Fordi Forsvaret har installert en funksjon til i alle PA-er. Du skjønner … vi ser kanskje ikke så pene ut, men vi har enorm lagringskapasitet. I hver av oss er det lagret ekstreme mengder informasjon både om Aberash og andre planeter. Det siste Forsvaret ville var at vi skulle havne i fiendens hender.»

«Hva vil det si?» Gunhild fryktet nesten svaret.

«At jeg har en selvutslettelsesfunksjon. Jeg kan, når som helst så lenge jeg finner det nødvendig, utløse en kraftig eksplosjon som tilintetgjør harddisken min. Men for å være helt sikker på at harddisken blir ødelagt, er denne eksplosjonen så kraftig at den kan skade ganske mye av omgivelsene også.»

Gunhild svelget. «Mener du at du kan sprenge deg selv i lufta … og ta trollene med deg i samme slengen?»

«Nei,» svarte RJ. «Trollene vil sannsynligvis overleve en slik eksplosjon helt uten problemer. Men ikke huletaket.»

Gunhild tenkte seg om, og merket at hun begynte å gråte. Hun var veldig usikker på denne ideen. Men hadde de egentlig noen andre alternativer?

«Sola har allerede stått opp,» fortsatte RJ. «Om ikke lenge står den høyt på himmelen. Klatrearmene mine klarer å ta meg opp i huletaket, og over oss er det som du husker en åpen slette. Med en eksplosjon på riktig sted vil det meste av hulen dekkes av sollys, og jeg tror jeg kan klare å unngå at Kirabo blir truffet av noe. I tillegg får du overraskelsesmomentet på din side. De fire sovende trollene burde du klare å ta lett. De andre burde du også klare å drepe ganske raskt, særlig dersom du klarer å få tatt de tre som er her nå før høvdingen kommer tilbake.»

«Du overvurderer meg.»

«Jeg tror på deg.»

«Det betyr nøyaktig det samme.»

«Ja, men det høres mer positivt ut. Jeg gir deg sollys, du dreper trollene og befrir Kirabo, og i tillegg gir jeg deg en måte å få romskipet ut av hulen på.»

«Det må være en annen måte,» protesterte Gunhild. «Du kommer jo til å …»

«Jeg er bare en maskin,» avbrøt RJ. «Jeg kan gå i stykker. Jeg kan bli tilintetgjort. Jeg kan bli så ødelagt at jeg aldri kan repareres igjen. Og sannsynligvis blir jeg det. Men jeg kan ikke dø. Det kan Kirabo. Og det kan du. Dette er den eneste måten å få dere i sikkerhet på.»

Gunhild smilte, men klarte ikke å holde tårene tilbake. «Du tar feil, RJ,» sa hun.

«Ja vel?»

«Du er en maskin.» Gunhild tørket en tåre. «Men du kommer aldri til å være bare en maskin.»

Et panel foran på RJ åpnet seg. «Ser du den sylinderformede sølvdelen?»

Gunhild nikket.

«Det er oversettelsesmodulen min. Plukk den ut. Du trenger den når du skal kommunisere med Kirabo … etter at du har reddet livet hans.»

Gunhild hadde ikke lyst til dette, men hun så ingen andre muligheter akkurat nå. Hun strakte hånden inn i RJ og plukket ut delen han hadde snakket om.

«Bra,» sa RJ, og Gunhild ble overrasket over å legge merke til at stemmen ikke kom fra RJ lenger, men fra sylinderen som akkurat hadde plass i håndflaten hennes. «Jeg må åpne romskipet for å komme meg ut. Jeg lukker døra igjen, men jeg låser den ikke. Bruk håndtaket på veggen for å åpne døra igjen etter eksplosjonen. Da rekker du å gå til angrep før de klarer å forberede seg.»

RJ trillet mot døra. Gunhild prøvde å finne på noe å si til ham, men alle tankene hennes gled sammen til en stor grøt akkurat nå.

«Takk, RJ,» sa hun til slutt.

«Takk selv,» svarte RJ. «Og si til Kirabo … at det kanskje ikke er så usannsynlig at Abidemi kan vinne subiracupen en dag likevel.»

Døra på romskipet spratt opp, og RJ hoppet ut så raskt at døra ble lukket igjen før trollene rakk å legge merke til det. Gunhild tok sjansen på å kaste blikket ut gjennom vinduet i kontrollrommet. Hun kunne se at RJ klatret oppover veggen i et fantastisk tempo, før han kilte seg fast i huletaket der det så ut til å være på det tynneste. Det neste som skjedde klarte ikke Gunhild å se på, så hun lukket øynene, men hun klarte ikke å unngå å høre eksplosjonen. Hele hulen ristet fremdeles da hun åpnet øynene igjen. RJ hadde ikke overdrevet når han sa at eksplosjonen ville være kraftig. Lyden var øredøvende, og instinktivt så Gunhild opp gjennom røyken i håp om at han kanskje fortsatt var der, men hun visste at det var meningsløst. RJ var borte nå. Men det samme var det meste av huletaket, som lå spredt utover gulvet i form av store steiner. Hun så at trollene løp rundt i panikk. Kirabo så svært forvirret ut, men han var i det minste fortsatt hel. De trollene som lå i senger holdt på å våkne, men var fortsatt så groggy at det ville være enkelt å drepe dem.

Gunhild tørket tårene, grep sverdet og reiste seg opp for å åpne døren ut av romskipet. Nesten all røyken fra eksplosjonen hadde lettet, og solskinn fylte nå det meste av hulen. RJ hadde ofret seg. Nå var det opp til henne å vise at han ikke hadde ofret seg forgjeves.

Trolløya : eit godnatteventyr (HTML-utgåve, ISBN 978-82-998751-4-1)